Martin Strandli

Martin Strandli (født 28. januar 1890 i Stange, død 14. januar 1973) var en snekker, tømrermester, byggingeniør, politiker (Ap/NKP) og gründer fra Stange, utflyttet til Oslo. Strandli har blitt beskrevet av Bjørn Bjørnsen som grunnleggeren av «det Oslo vi kjenner i dag» gjennom sin rolle i den storstilte utbyggingen av Oslo etter krigsårene.

Martin Strandli
Født		28. jan. 1890 Stange
Død		14. jan. 1973 (82 år)
Beskjeftigelse		Snekker, byggingeniør, OBOS-leder, politiker
Parti		Arbeiderpartiet Norges Kommunistiske Parti
Nasjonalitet		Norge
Martin Strandli på Commons

Martin Strandli grunnla OBOS i 1929 og i dag er omtrent halvparten av Oslos befolkning medlem i boligbyggelaget. Han har også en egen gate oppkalt etter seg på Rødtvet i Oslo, som leder til Rødtvet kirke, kalt Martin Strandlis vei.

Mannen Martin Strandli

Martin Strandli ble født i 1890 og vokste opp på en husmannsplass på Stange i Hedmark. Faren var møllearbeider, men Martin dro til Oslo, 23 år gammel. Han var politisk radikal, engasjerte seg i bygningsarbeiderforbundet og ble sentralstyremedlem på venstresiden i Arbeiderpartiet før partisplittelsene på 1920-tallet. Han var kvikk i hodet og pålitelig. På 1920-tallet var han arbeidsleder for Holtet hageby, et pionérprosjekt for fagbevegelsens kooperative byggeselskap. Prosjektet måtte avbrytes, og det var på Holtet han lærte hvordan tingene ikke skulle gjøres. Løsningen lå ikke i hagebyer for arbeidere, men i skikkelige bygårder. Etter at han ble sjef i OBOS, kom det aldri en politisk ytring fra Martin Strandlis munn. Hans eneste budskap var at «vi skal bygge», og det gjorde han da også til gagns uten å noen gang tenke på egen inntjening. Lambertseter, Norges aller første drabantby, ble reist i siporex og sement, fordi det manglet murstein. Det forelå ingen byggetillatelse. Man hadde ikke tid til unødig byråkrati.

En ettromsleilighet ble definert som overbefolket hvis tre eller flere bodde i den. Oslo hadde 14 000 sånne da krigen tok slutt. Og plassmangelen ble enda mer akutt: Folk feiret frigjøringen med å lage unger. Mange søkte seg til nye jobber i byen. Huseiere som etterhvert fikk penger mellom hendene, lot seg friste til å si opp leieboerne sine. Strandli inngikk i en oversiktlig krets av boligbyggere som kjente hverandre fra Oslo Arbeidersamfunn. Blant de viktigste var byplansjef Erik Rolfsen, arkitekt Frode Rinnan, statsminister Einar Gerhardsen og Jacob Christie Kielland, ideologisk far til OBOS. Men boligbyggingen hadde også viktige støttespillere utenfor sosialdemokratenes krets. Kong Haakon valgte nettopp å snakke om boliger da 50 000 mennesker kom for å hylle ham på 80-årsdagen på Rådhusplassen i 1952. «Mitt høyeste ønske er at hver nordmann skal få sin egen leilighet. Altfor mange lider og har det vondt», sa kongen. Slike markeringer var viktige. Ingen våget å røre boligbevilgningene, selv om statskassen var bunnskrapt, valutaen gikk til Bloksberg og OECD doserte innstramninger. På Lambertseter skulle det settes av romslig plass til parkering, i tilfelle yrkessjåfører hadde behov for å ta med seg kjøretøyet hjem i blant.

Strandli bodde på Bjølsen og var glad i å lese Dickens, men det er også det eneste av privat karakter man kan få ut av det vesle intervjuet den medieskye bygningsarbeideren ga til Arbeiderbladet tidlig på 1950-tallet. Som alle andre OBOS-folk stilte han seg personlig i kø for å betale husleien sin, i Samfunnshusets fjerde etasje. Folk i hans nærmeste omgivelser visste knapt om han var gift. Da han gikk av med pensjon i 1960, ble det bare nevnt i en notis i OBOS-bladet.

Verv

Strandli hadde en usedvanlig krevende og anstrengende stilling. Med aldri sviktende interesse fulgte han den omfattende virksomhet og kunne ved sin fratreden glede seg over at selskapet hadde forestått oppføringen av nærmere 25 000 leiligheter. Virksomheten var særlig livlig etter krigen, og Strandli deltok med fast hånd i planlegging og utbygging. For sin innsats ble han i 1955 utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden, og i 1958 ble han av Oslo kommune hedret med St. Hallvards-medaljen.

Strandli var i løpet av sin tid byggeleder og hovedkasserer i Bygningsindustriarbeiderforbundet, styreformann og administrerende direktør i OBOS, medlem av sentralstyret i AP, medlem av sekretariatet i LO, styremedlem i Kristiania Arbeiderparti, styremedlem i Arbeidernes Landsbank, medlem av Oslo Bygningsråd og skjønnskommisjon og formann for Skattetakstnemndene i Oslo 1940 og 1950.

Han ble i februar 1923 valgt inn i Arbeiderpartiets sentralstyre, der han og Kristian Kristensen representerte partimindretallet av Komintern-tilhengere. Da Komintern-striden i Norge sent i 1923 førte til opprettelsen av Norges Kommunistiske Parti, ble han med i NKP og ble valgt som medlem til sentralstyret. Han vendte senere tilbake til Arbeiderpartiet.

Det var forfatter og journalist Bjørn Bjørnsen som først mente at Oslo sin egentlige grunnlegger var Martin Strandli. Dette gjorde han gjennom boken «Hele folket i hus».

Krigsårene 1940–1945

Strandli ble 13. februar 1942 tatt til fange av tyskerne og sendt til Møllergata 19, der han ble utsatt for tortur fordi han nektet å igangsette bygging for det nazistiske styret. Der satt fra februar til 31. mars 1942, for så å ende opp på Grini konsentrasjonsleir (fangenummer 2330) frem til 13. mars 1945. På Grini deltok han i en indre krets av Ap-tilknyttede politikere. Høsten 1944 ble han en del av komiteen i et etterkrigsparti som besto av Einar Gerhardsen (leder), Olaf Fredrik Watnebryn, Olaf Solumsmoen, Gunvald Engelstad, Arnoldus Kongerø og Strandli selv. Han skal så ha blitt flyttet til Mysen fangeleir, hvor det var planlagt gasskamre og utrydning. Da krigen tok slutt, ble også Martin Strandli satt fri, og fortsatte med byggingen av leiligheter og hus til folket i Oslo som administrerende direktør i OBOS og hovedkasserer i Bygningsindustriarbeiderforbundet for andre gang.

Utmerkelser

Han mottok St. Olavs Orden i 1950 og i 1958 Oslos høyeste utmerkelse, St. Hallvard-medaljen.