Wikipedia

Marie Taglioni

Marie Sophie Taglioni (1804–1884) var en svenskfødt ballettdanser fra den romantiske ballettens æra, delvis av italiensk avstamning, og en sentral skikkelse i europeisk dansehistorie. Hun tilbrakte mesteparten av livet sitt i det østerrikske imperiet og i Frankrike. Hun var en av de mest berømte ballerinaene innen romantisk ballett, som først og fremst ble dyrket ved His Majesty's Theatre i London og ved Théâtre de l'Académie Royale de Musique, tilknyttet Parisoperaens ballett. Hun blir tilskrevet (men ikke bekreftet som) å være den første ballerinaen som virkelig danset på tåspiss (en pointe).

Marie Taglioni
Født23. apr. 1804[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Stockholm[5][3][6]
Død23. apr. 1884[7]Rediger på Wikidata (80 år)
Marseille (Frankrike)[8][3][6]
BeskjeftigelseBallettdanser, koreograf Rediger på Wikidata
EktefelleJean Pierre Victor Albert Gilbert, Comte Gilbert de Voisins[9]
Partner(e)Alexander Trubetskoy
FarFilippo Taglioni
MorSophie Karsten
SøskenPaolo Taglioni
BarnGeorges Philippe Gilbert, Comte Gilbert de Voisins
Marie-Eugenie Gilbert de Voisins
NasjonalitetKongedømmet Italia (1861–1884)
GravlagtPère Lachaise
Grave of Taglioni
Cimetière de Montmartre
Marie Taglioni på Commons
Marie Taglioni

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Taglioni ble født i Stockholm, Sverige, som datter av den italienske koreografen Filippo Taglioni og den svenske ballettdanseren Sophie Karsten, som på morssiden var barnebarn av den svenske operasangeren Christoffer Christian Karsten og den polske operasangeren og skuespillerinnen Sophie Stebnowska. Hennes bror, Paul (1808–1884), var også danser og en innflytelsesrik koreograf; de opptrådte sammen tidlig i karrieren.[10][11]

Giftemål

rediger

Taglioni giftet seg med Auguste Gilbert de Voisins i 1835,[12] men de skilte lag året etter. I 1836 fikk hun et barn med Eugene Desmares, en trofast beundrer som hadde forsvart hennes ære i en duell. Han døde i en jaktulykke tre år senere. I 1842 fikk hun sitt andre barn; farens identitet er usikker, selv om Gilbert de Voisins er oppgitt på fødselsattesten. Barna hennes het Georges Philippe Marie Gilbert de Voisins og Eugénie-Marie (Edwige) Gilbert de Voisins. Georges giftet seg med Sozonga Ralli, arving til en rik gresk familie, mens Eugénie giftet seg med den russiske prins Alexander Trubetskoy. De fikk fem barn og bodde mellom en villa ved Comosjøen og en bolig i Paris. Et av Taglionis barnebarn, prinsesse Sophia Trubetskoy, giftet seg med et medlem av den greske Recanati-bankfamilien.[12]

Trening

rediger

Taglioni flyttet tidlig med familien til Wien, der hun begynte sin ballettutdanning under Jean-François Coulon og faren, Filippo. Da Filippo ble ballettmester ved hoffoperaen, bestemte de at Marie skulle debutere i Wien. Hennes teknikk imponerte ikke publikum, så faren laget et intensivt seks måneders treningsprogram. Hun trente fire timer daglig – to om morgenen med fokus på benstyrke og to om ettermiddagen med rolige bevegelser for å perfeksjonere positurer. Taglioni hadde rund rygg og ujevne proporsjoner, men skjulte dette med styrke, fleksibilitet og eleganse. Hun prioriterte form og uttrykk fremfor tekniske triks. I Wien debuterte hun i farens ballett La Réception d'une Jeune Nymphe à la Cour de Terpsichore.[13]

Karriere

rediger

Før hun begynte ved Paris-operaen, danset Taglioni i både München og Stuttgart. Som 23-åring debuterte hun i en ny ballett koreografert av faren, «La Sicilien», som ble starten på hennes karriere. Taglioni ble berømt ved Paris-operaen da faren skapte balletten Sylfiden (1832) spesielt for henne. Den var utformet som en oppvisning av hennes talent, og var den første balletten der dans på tåspiss (en pointe) fikk en estetisk funksjon, i stedet for å være et akrobatisk innslag preget av anstrengte og lite elegante bevegelser, slik det ofte var på slutten av 1820-tallet.[14]

Pas de Quatre

rediger

I 1837 forlot Taglioni balletten ved His Majesty's Theatre for å inngå en treårskontrakt i St. Petersburg med det keiserlige ballettkompaniet (i dag kjent som Mariinskijballetten). Det var i Russland, etter hennes siste forestilling der i 1842 og på høyden av «ballerina-kulten», at et par av tåspisskoene hennes ble solgt for to hundre rubler – angivelig for å bli kokt, servert med saus og spist av en gruppe ballettentusiaster.[15]

I juli 1845 danset hun sammen med Lucile Grahn, Carlotta Grisi og Fanny Cerrito i Jules Perrots Pas de Quatre, en ballett som fremhevet Taglionis eteriske kvaliteter og var basert på litografiske trykk av Alfred Edward Chalon.[16] Pas de Quatre ble opprinnelig koreografert for å vises for dronning Victoria, som var til stede under den tredje forestillingen.[16]

Senere år, innflytelse og død

rediger

Taglioni trakk seg tilbake fra scenen i 1847; en periode bodde hun i Ca' d'Oro ved Canal Grande i Venezia. Da balletten ved Parisoperaen ble reorganisert med strengere og mer profesjonelle rammer, var hun en ledende kraft i prosessen. Sammen med direktøren for det nye Conservatoire de danse, Lucien Petipa, og hans tidligere elev, koreografen Louis Mérante, satt hun i juryen på seks medlemmer under den første årlige konkurransen for corps de ballet, som ble holdt 13. april 1860.

Hennes eneste koreografiske verk var Le papillon (1860), skapt for hennes elev Emma Livry. Johann Strauss II komponerte Marie Taglioni Polka (Op. 173) til ære for Marie Taglionis niese, Marie «Paul» Taglioni, også kjent som «Marie den yngre». De to kvinnene har ofte blitt forvekslet, da de delte navn og begge var ballerinaer.[15][14]

Taglioni døde i fattigdom i Marseille den 22. april 1884, dagen før hun ville fylt 80 år.[14] Kroppen hennes ble flyttet til Paris. Det råder usikkerhet om hun er gravlagt på Montmartre eller på Père Lachaise, eller om graven på Montmartre tilhører moren hennes. Lokale dansere begynte å legge fra seg utslitte tåspissko på graven på Montmartre som en hyllest og takk til den første danseren på tåspiss.[17]

Bibliografi

rediger
  • Marie Taglioni, Souvenirs. Le manuscrit inédit de la grande danseuse romantique, édition établie, présentée et annotée par Bruno Ligore, Gremese, 2017.
  • Madison U. Sowell, Debra H. Sowell, Francesca Falcone, Patrizia Veroli, Icônes du ballet romantique. Marie Taglioni et sa famille, Gremese, 2016.

Referanser

rediger
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Marie-Taglioni, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3064, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id taglioni-marie, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Тальони Мария, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ runeberg.org[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ roglo.eu[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «genealogia.fi». Arkivert fra originalen 11. januar 2010. Besøkt 3. januar 2019. 
  11. ^ «T». abitofhistory.net. Besøkt 9. mai 2025. 
  12. ^ a b Murray, Christopher John (2013). Encyclopedia of the Romantic Era, 1760–1850. Routledge. s. 1122. ISBN 9781135455781. 
  13. ^ Chisholm 1911.
  14. ^ a b c Seccombe 1898.
  15. ^ a b Kassing, Gayle (2007). History of dance: an interactive arts approach . Human Kinetics. s. 131. ISBN 9780736060356. 
  16. ^ a b Moore, Lillian. (1965). Images of the dance : historical treasures of the Dance Collection 1581-1861.. New York Public Library. OCLC 466091730. 
  17. ^ Ballet shoe tributes at Montmartre, 1, 2, 3

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marie_Taglioni&oldid=25230196»