Marco Vigerio della Rovere
Marco Vigerio della Rovere (født 1446 i den italienske byen og bystaten Savona, død 18. juli 1516 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop og prefekt av Sinigaglia i 1476, og senere kalt til Roma der han ble guvernør på Engelsborgen.
| Marco Vigerio della Rovere | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | april 1446 Savona[1] | ||
| Død | 18. juli 1516 Roma[2] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Våpenskjold | |||
.jpg) | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Han var sønn av Ubano Vigerio og Nicoletta Grosso della Rovere, en niese av pave Sixtus IV[3]. På grunn av morens adelsslekts betydning fikk han i tillegg til etternavnet Vigerio også morens etternavn – della Rovere.
Fransiskaner, prest rediger
Vigerio studerte teologi i Savona.[3] Han sluttet seg til fransiskanerkonventualene mens hans grandonkel Francesco della Rovere (den fremtidige pave Sixtus IV) var ordenens generalminister.[3] I den forbindelse endret han sitt fornavn, som egentlig var Emmanuele, til Marco, til minne om sin onkel, Marco Vigerio, som var biskop av Noli.[3]
Han ble så presteviet. I 1471 ble han studium ved abbediet Santa Giustina i Padova og professor i teologi ved universitetet i Padova.[3] I 1474 ble han professor i teologi ved La Sapienza i Roma.[3]
Biskop, erkebiskop rediger
6. oktober 1476 ble han biskop av Senigallia.[3] Han ble teolog for det pavelige hushold i 1484.[3] 24. januar 1502 ble han forflyttet til bispedømmet Ventimiglia og innehadde dette embedet til 1511.[3] Han var guvernør av Castel Sant'Angelo fra 12. november 1503 til 31. juli 1506.[3] I 1506 ble han erkebiskop av Trani.[3]
Kardinal rediger
Han ble kreert til kardinal i september 1507 av sin onkel pave Julius II. Det var hans femte konsistorium.
Fra 20. september 1508 til mars 1514 var han guvernør av Capranica i Lazio.[3] Han var engasjert i pavens kriger mot Venezia og hertug Alfons av Ferrara og beviste sin store militære begavelse ved erobringen av Concordia den 17. desember 1510 og beleiringen av Mirandola i januar 1511.[3]
I 1511 fratrådte han embetet i Sinigaglia da han ble utnevnt til suburbikarbispedømmet Palestrina, et embede han avstod i 1513 til fordel for sin nevø og navnebror Marco Vigerio (død 1560).
Ved Det femte Laterankonsil i 1512 ledet han en rekke kommisjoner, blant annet en for reform av den romerske kurie. Under konsilet spilte hans apologia for Julius II en betydelig rolle for avvisningen av det skismatiske motkonsilet i Pisa året før. Hans forslag til kalenderreform godtok ikke konsilet, men han forsket videre på saken. Dette var lenge før Aloysius Lilius tok opp de samme tankene og utviklet det som ble den gregorianske kalenderen (innført ved pavelig dekret 1582).
Som teolog forfattet kardinal Vigerio mange verker om Jesu Kristi liv, lidelse og oppstandelse, og arbeider om Santa Veronikas svetteduk og Longinus' lanse.[3] Hans teologi antas å ha influert Rafaels maleri La disputa del sacramento, kardinalen opptrer til høyre i maleriet, med fransiskanerhabitt og kardinalshatt.[3]