Wikipedia

Marcel Dupré

Marcel Dupré (født 3. mai 1886, død 30. mai 1971) var en fransk organist, pianist, komponist og pedagog. Flere norske organister har studert med ham, blant andre Søren Gangfløt.

Marcel Dupré
FødtMarcel Jean Jules Dupré
3. mai 1886[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Rouen[2]
Død30. mai 1971[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (85 år)
Meudon[2]
BeskjeftigelseKomponist, organist, pedagog Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedConservatoire de Paris
Lycée Pierre-Corneille
NasjonalitetFrankrike[5]
Gravlagtcimetière des Longs-Réages[6]
Medlem avAcadémie des beaux-arts (1956–1971)
Utmerkelser
6 oppføringer
Prix de Rome (1914)[7]
Kommandør av Æreslegionen (1948)[7]
Offiser av Leopoldsordenen
Kommandør av Sankt Gregor den stores orden
Ridder av Æreslegionen (1923)[7]
Offiser av Æreslegionen (1935)[7]
Signatur
Marcel Duprés signatur
Marcel Dupré på Commons

Biografi

rediger

Dupré ble født i Rouen i Normandie i Frankrike i en musikalsk familie. Han var et vidunderbarn.[trenger referanse] Hans far Albert Dupré var organist i Rouen. Marcel begynte på Paris Conservatoire i 1904. Der studerte han med Louis Diémer og Lazare Lévy (piano), Alexandre Guilmant og Louis Vierne (orgel), og Charles-Marie Widor (komposisjon). I 1914 vant Dupré Grand Prix de Rome for sin kantate Psyché. I 1926 ble han utnevnt til professor i orgelspill og improvisasjon på konservatoriet, en stilling han beholdt til 1954.

Dupré ble berømt for å ha holdt mer enn 2000 orgelkonserter i Europa, USA, Canada og Australia.[trenger referanse] I 1920 holdt han en konsertserie på ti konserter hvor han fremførte Johann Sebastian Bachs samlede verker på konservatoriet og året etter gjentok han dem i Palais du Trocadéro, begge gangene helt og fullt utenat. Da han ble sponset til å ta en turne i USA, ble hans navn internasjonalt kjent.[trenger referanse]

I 1934 etterfulgte Dupré Charles-Marie Widor som titulær organist i St. Sulpice i Paris, en post han beholdt til sin død i 1971.

Fra 1947-1954 var han direktør for Det amerikanske konservatoriet, som bruker Ludvig XVs fløy av Château de Fontainebleau nær Paris. I 1954 etterfulgte han Claude Delvincourt som direktør for konservatoriet i Paris, en jobb han hadde til 1956. Han døde i 1971 i Meudon nær Paris i en alder av 85 år.

Som komponist produserte han 65 opusnummer i et bredt spekter av verker. Han underviste også to generasjoner av velkjente organister som Jehan Alain og Marie-Claire Alain, Pierre Cochereau, Jeanne Demessieux, Rolande Falcinelli, Jean Guillou, Jean Langlais og Olivier Messiaen. Når man ser bort fra noen få verker for folk som ønsker å bli organister, slik som 79 Chorales op. 28, er de fleste av hans verker fra moderat til svært vanskelige, og noen av dem stiller nesten umulige tekniske krav til utøveren (for eksempel Évocation op. 37, Suite, op. 39, Deux Esquisses op. 41 og Vision op. 44).[trenger referanse]

De av hans stykker som oftest høres og blir spilt inn, er fra hans tidlige år.[trenger referanse] Da skrev han Trois Preludes et Fugues, Op. 7 (1914), hvor det første og det tredje preludiet med ekstremt hurtig tempo, hurtige figurer og krevende pedalbruk ble vurdert som umulig å spille av Widor.[trenger referanse] Det var ingen andre enn han selv som kunne spille dem de første årene.[trenger referanse]

Dupré ble sett på som en Paganini for orgel.[trenger referanse] Han var en virtuos av høyeste klasse og bidro sterkt til utviklingen av teknikk, både i sin orgelmusikk og i sine pedagogiske verker.[trenger referanse]

Dupré gav også ut studieutgaver av orgelverkene til Bach, Händel, Mozart, Liszt, Mendelssohn, Schumann, César Franck og Alexander Glazunov. Han skrev også en orgelskole i 1927, to avhandlinger om orgelimprovisasjon (1926 og 1937) og bøker om harmonisk analyse (1936), kontrapunkt (1938), fuge (1938) og om å akkompagnere gregoriansk sang (1937) i tillegg til essays om orgelbygging, akustikk og musikkfilosofi.

Selv om hovedvekten av hans komposisjoner er for orgel, inkluderer hans verkliste også komposisjoner for piano, orkester og kor så vel som kammermusikk og et antall transkripsjoner. Noen verker ble først publisert av HW Gray. Etter at de gikk ut og ikke lenger var å få tak i, begynte Crescendo Music Publications å gi dem ut på nytt.

Komposisjoner

rediger

Orgel solo

rediger
  • Élévation op. 2
  • Trois Préludes et Fugues op. 7 (1914)
  • Scherzo op. 16 (1919)
  • Vêpres de la Vierge – Fifteen Pieces op. 18 (1919)
  • Cortège et Litanie op. 19 No. 2 (Transcription of the piano version, 1921)
  • Variations sur un noël op. 20 (1922)
  • Suite Bretonne op. 21 (1923)
  • Symphonie-Passion op. 23 (1924)
  • Lamento op. 24 (1926)
  • Deuxième Symphonie op. 26 (1929)
  • Sept Pièces op. 27 (1931)
  • Seventy-Nine Chorales op. 28 (1931)
  • Le Chemin de la croix op. 29 (1931)
  • Trois Élévations op. 32 (1935)
  • Angélus op. 34 No. 1 (1936)
  • Trois Préludes et Fugues op. 36 (1938)
  • Évocation op. 37 (1941)
  • Le Tombeau de Titelouze op. 38 (1942)
  • Suite op. 39 (1944)
  • Offrande à la Vierge op. 40 (1944)
  • Deux Esquisses op. 41 (1945)
  • Paraphrase on the Te Deum op. 43 (1945)
  • Vision op. 44 (1947)
  • Eight Short Preludes on Gregorian Themes op. 45 (1948)
  • Épithalame without opus (1948)
  • Variations sur 'Il est né le divin enfant' without opus (1948)
  • Miserere Mei op. 46 (1948)
  • Psaume XVIII op. 47 (1949)
  • Six Antiennes pour le Temps de Noël op. 48 (1952)
  • Vingt-Quatre Inventions op. 50 (1956)
  • Triptyque op. 51 (1957)
  • Nymphéas op. 54 (1959)
  • Annonciation op. 56 (1961)
  • Choral et Fugue op. 57 (1962)
  • Trois Hymnes op. 58 (1963)
  • Two Chorales op. 59 (1963)
  • In Memoriam op. 61 (1965)
  • Méditation without opus (1966)
  • Entrée, Canzona et Sortie op. 62 (1967)
  • Quatre Fugues Modales op. 63 (1968)
  • Regina Coeli op. 64 (1969)
  • Vitrail op. 65 (1969)
  • Souvenir op. 65bis (1965)

Orgel med andre instrumenter

rediger
  • Cortège et Litanie op. 19 for orgel og orkester (Transkripsjon av piano versjon, 1921)
  • Symphonie g-moll op. 25 for orgel og orkester (1927)
  • Ballade op. 30 for orgel og piano (1932)
  • Concerto e-moll op. 31 for orgel og orkester (1934)
  • Poème héroïque op. 33 for orgel, brass og skarptromme (1935)
  • Variations on two themes op. 35 for orgel og piano (1937)
  • Sinfonia op. 42 for orgel og piano (1946)
  • Quartet op. 52 for violin, viola, cello og orgel (1958)
  • Trio op. 55 for violin, cello og orgel (1960)
  • Sonata a-moll op. 60 for cello og orgel (1964)

Kormusikk

rediger
  • Les Normands op. 1 for kor og orkester (1911)
  • Psyché op. 4 for stemmer og orkester (1914)
  • Quatre Motets op. 9 for stemmer og to orgel (1916)
  • De Profundis op. 17 for soli, kor, orgel og orkester (1917)
  • Ave Verum op. 34 Nr. 2 for stemmer og strykere (1936)
  • La France au Calvaire op. 49 for soli, kor, orgel og orkester (1953)
  • Deux Motets op. 53 for sopran og kor (1958)

Piano solo

rediger
  • Six Préludes op. 12 (1916)
  • Marche militaire op. 14 (1915)
  • Quatre Pièces op. 19 (1921)
  • Variations C# minor op. 22 (1924)

Kammermusikk

rediger
  • Sonate g-moll op. 5 for violin og piano (1909)
  • Quatre Mélodies op. 6 for stemme og piano (1913)
  • Deux Pièces op. 10 for klarinett og piano (1917)
  • À l'amie perdue op. 11 for stemme og piano (1911)
  • Trois Pièces op. 13 for cello og piano (1916)

Forskjellige verker

rediger
  • Élevation op. 2 for harmonium (1911)
  • Fantaisie B minor op. 8 for piano og orkester (1912)
  • Marche militaire op. 14 for orkester (Transcripsjon av pianoversjon, 1915)
  • Orientale op. 15 for orkester (1916)

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Marcel Dupre, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Marcel-Dupre, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d fødselsattest, www.archivesdepartementales76.net, besøkt 15. oktober 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Marcel DUPRE, CTHS person-ID 121847, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 16648[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ LIBRIS, Libris-URI nl0231v64bslkqh, utgitt 17. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.landrucimetieres.fr[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d Léonore database[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

rediger
  • Bruno Chaumet. Marcel Dupré, Souvenirs. Paris: Association des Amis de l'Art de Marcel Dupré, 2006.
  • Robert Delestre. L'oeuvre de Marcel Dupré. Paris: Éditions "Musique Sacrée", 1952.
  • Jeanne Demessieux. "L'art de Marcel Dupré." Études (Paris, April 1950).
  • Rolande Falcinelli. Marcel Dupré, 1955: Quelques oeuvres. Paris: Alphonse Leduc, 1955.
  • Bernard Gavoty. Marcel Dupré. Les grands Interprètes. Genève, Switzerland: Éditions René Kister, 1955.
  • Michael Murray. French Masters of the Organ. New Haven: Yale University Press, 1998.
  • Michael Murray. Marcel Dupré: The Work of a Master Organist. Boston: Northeastern University Press, 1985.
  • Graham Steed. The Organ Works of Marcel Dupré. Hillsdale, NY: Pendragon Press, 1999.

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marcel_Dupré&oldid=20312966»