Mannen og kona satte seg ned

«Mannen og konen satte seg ned» er en skillingsvise som var svært populær i hele Norden. Den første trykte utgaven vi kjenner til er et skillingstrykk fra 1784. Denne varianten er fra Hillesøy i Troms. På 1970-tallet ble visa spilt inn på plate med jentegruppa Amtmandens Døtre.

Tekst 1

1.Mannen og kona satte seg ned og talte om nytt og gammelt,
alltid så tenkte æg at du var rik den tid vi kom te sammen.
Va æg ikkje rik så va æg som æg kan
like god ei kona som du e mann.
Ref:Hei ho for meg og deg seier æg den dag forglømmes aldri.

2.Mannen han vendte flathanda tel, slo kona si under øyra,
slik bør kvar ærlig bondemann gjør når kona ei vil høyra.
Hvor æg deg beder der skal du løpe
derfor æg også husbond skal hete.

3.Kona tok hovedet av sin rokk, slo mannen sin den for panden,
slik bør kvar ærlig bondekone gjør når mannen går fra forstanden.
Hvor æg deg beder der skal du løpe
derfor æg også matmor skal hete.

4.Mannen gikk ut i gården sin og brøt seg en kvist av vidje
kona ho svor på ære og liv at den skull han sjøl få slite.
Da han kom inn så bar det i gang
så kvistene dem om ørene sang.

5.Slik holdt de på i dagene tre det gikk i frå ondt til verre,
tredje dagen falt mannen på kne og kalte kona si for herre.
Hvor du meg beder, der skal æg løpe
derfor du også matmor skal hete.

6.Mannen han gikk ut i gården sin, der møtte han en nabokvinne
i dag ha æg lidt med kjerringa mi så begge mine aua rinde.
No har vi slåss i dagene tre
det endte med det at æg falt på kne.

7.Ja ha du no lidt med kjerringa di så begge dine aua rinde
så haver ho banka tjyvryggen din og det som ei ærlig kvinde.
No skal æg sjøl gå heim att på stand
banke tjyvryggen på min eigen mann.

Tekst to

«Mannen og konen» er en annen variant av den samme skillingsvisen. Alf Prøysen forteller at dette er en dansk skjemtevise, som også har vært godt kjent i Norge. Denne varianten er å finne i en visebok utgitt i Odense i 1869, i sin språkelige originaldrakt. Denne versjonen tok Prøysen også med i sin visespalte i «Magasinet for alle» i 1956, som bare én av mange norske versjoner.

1.Mannen og konen satte seg ned og talte om nytt og gammelt,
aldri så trodde jeg at du var rik den tid vi kom i sammen.
Og var jeg ikke rik så var jeg som jeg kan, like så god en kjerring som du er mann.
REF: Hurra for meg og deg siger jeg – den tid forglemmes aldri.

2.Mannen han tok sin nattlue av og slo konen den for øre,
således gjør hver ærlige bondemann når konen hun ei vil høre.
Hva jeg deg byder, det skal du lyde derfor jeg alltid husbond vil hete.

3.Konen tok hodet ut av sin rokk og slo mannen det for pannen,
slik gjør hver ærlige bondekone når mannen går fra forstanden.
Hva jeg deg byder det skal du lyde, derfor jeg alltid matmor skal hete.

4.Mannen han gikk i skogen sin, at skjære de kjepper hvite,
konen hun svor på ære og sinn: Dem skal du selv få slite.
Og da han kom hjem så gikk hun i gang så stumpene han om ørene sang.

5.Og slik gikk det til i dagene tre og konen ble alltid verre,
mannen han falt da på sine kne og kalte sin kone herre,
når du meg byder vil jeg adlyde, derfor så skal du husmoder hete.

6.Mannen han gikk ad døren sin der møtte han sin nabokvinne,
nå har jeg slåss med kjerringen min så begge mine øyner rinde.
Rett hun da gjorde mot mannen sin, nå går jeg hjem og gjør sådan med min.

Kilder

• De gamle visene 3 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1974
• Sangene i våre hjerter, Elin Prøysen, Damm 2007