Malla Moe
Petra Malena «Malla» Moe (født 12. september 1863 på gården Moe i Hafslo i indre Sognefjorden, død 16. oktober 1953 i Swaziland) var en norsk-amerikansk misjonær i Afrika.
| Malla Moe | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. sep. 1863 | ||
| Død | 16. okt. 1953 (90 år) | ||
| Beskjeftigelse | Misjonær | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Malla Moe ble født på gården Moe i Hafslo. Under et vekkelsesmøte i 1875 kom hun til personlig kristen tro. Etter at både faren og moren, gårdbruker Claus Rumohr og Brita Lonheim Moe, begge døde, utvandret hun sammen med lillesøsteren Dortea til Chicago, der søsteren Karin bodde.
Til Chicago rediger
I Chicago besøkte Malla Trinity Lutheran Church. Hun gikk også til Moody Church, ledet av Reuben Archer Torrey. I 1891 deltok hun i den svenskamerikanske verdensevangelisten Fredrik Fransons vekkelsemøter i Moody Church. Franson overtalte henne til å bli misjonær, og etter et to uker langt bibelkurs ble hun og syv andre bestemt for afrikamisjonene for Fransons nyopprettede Scandinavian Alliance Mission i forbindelse med en gudstjeneste i Bethesda Church i New York den 1. april 1892.
Misjonær i Swaziland rediger
Deretter ble hun sendt til Østafrika for å gå på et språkkurs hos East Africa Free Mission i Ekutandaneni i Natal innen hun ble sendt til Swaziland i det sørlige Afrika i 1892.
Der startet hun i 1898 misjonsstasjonen Bethel i Bulunga, nær Mhlosheni og Nhlangano, sør i Swaziland. Malla Moe var kommet til Swaziland uten verken utdanning eller erfaring, men hun gjorde et sterkt inntrykk. Ett år etter at misjonsstasjonen stod ferdig var det en skare på seksti omvendte som kom til søndagsmøtene. Malla Moe bodde sammen med de innfødte og lærte seg deres språk.
Malla Moe var misjonær i Swaziland frem til hun døde nesten 90 år gammel. Misjonsstasjonen Bethel var hennes base; der var hun resten av sitt liv (med avbrudd for et par opphold i Europa) og virket som evangelist, menighetsbygger, underviser og predikant. Hun utnevnte innfødte pastorer og fungerte som mentor for dem. Uten at ordet var brukt, kan man ekvivalerende betrakte henne som kirkens biskop.
Den første afrikaner som Moe vant for den kristne troen var en zulu, Mapelepele Gamede. Men det var en utfordring ved hans trosundervisning. Han syntes ute av stand til å lære seg å lese. Men etter en tid alene i skogen vendte han tilbake med en mirakuløs gave -- nå kunne han lese. De to lot døpe seg samtidig (skjønt for Malla var dette den annen gang hun ble døpt). Gamede tok fornavnet Johane og tjente så alltid som Moes tro partner i misjonsarbeidet, hvorav Evangelical Church in Swaziland (eSwatini senere) vokste frem.
Hennes første permisjon var fra 1902 og varte i tre år. Det brukte hun til å få finansiell og åndelig støtte. Én gruppe, Afrikagruppen i Minnesota, vedvarte med sende midler fra 1904 og til hennes død, skjønt kontakten var for det meste med brev ettersom hun tol så få pauser. Ett av de tre årene tilbragte hun i Norge. Der ble Malla forbudt å tale i bedehuset fordi men mente hun var fremfusende of alt for insisterende, noe som man vel trodde var passende i Afrika - men ikke i Norge.
En permisjon som begynte i 1916 strakte seg over de neste seks årene. I løpet av den tiden var Malla i Chicago, og reiste til øst- og vestkysten av USA og rundt om i Canada. I Norge hadde Malla denne gang et mer vellykket besøk enn sitt forrige, og hun ble en støtte for Ludwig Johnsons vekkelsesforkynnelse. I løpet av denne tiden ble hun satt ut for andre gang på grunn av en hofteskade.
Hun returnerte til Afrika i oktober 1922. Der hadde misjonen seriøst vurdert å ikke la henne bli med dem igjen på grunn av hennes dominerende oppførsel og hennes tilsynelatende ignorering av andres ansvar og følelser. Men Arthur Jensen, leder for en ny bibelskole i Mhlotsheni, la til side ønskene om å fjerne henne fra staben. Mallas tredje periode begynte og varte i de følgende trettien årene til hennes død. Hun ble en nær venn av Jensen. Hun forsøkte også, med større suksess, å moderere sine taktløse sider.
Hun var aktiv til det siste, men den siste tiden ble det vanskeligere for Moe å reise rundt til fots, så da fikk hun bygd en husvogn som ble kalt Evangelievognen (Gospel Wagon) i 1928. Hun reiste rundt med seks hjelpere og tok imot folk i husvognen. Husvognmisjonen reiste rundt i hele Swaziland og så inn i Tongaland (Maputaland). Dette måtte ta slutt av helsegrunner i 1938; da måtte Malla p ble opereres på Nazarene-sykehuset i Bremersdorp for et alvorlig bylleutbrudd.
Kong Sobhuza II av Swaziland (konge fra 1899 til 1982) var også på et tidspunkt innom hennes Evangelievogn. Den britiske høykommissæren i Swaziland, Thomas Ainsworth Dickson (1881-1935), har sagt: «Om vi er hvite eller svarte, rike eller fattige, lærde eller ulærde, betrakter vi Malla Moe som den mest fremragande misjonær i Afrika.»
Død rediger
Hun døde litt etter sin nittiårsdag, omgitt av sine afrikanske venner.
Hafslo rediger
Det var ikke bedehus på Hafslo på den tiden Malla bodde i gamlelandet. Men Malla Moe som var vant med å samle inn penger til misjonsarbeid, fikk brødrene hjemme til å donere tomt og tømmer, og bedehuset ble bygd på dugnad og stod ferdig høsten 1922.
Den 16. september 2012 ble en minnestein over Malla Moe avduket ved bedehuset på Hafslo.
Litteratur rediger
- Per Hilleren: Adresse Afrika : Malla Moe - en eventyrskikkelse. Oslo : Ansgar 1966
- Dorothy Martin: Malla Moe og gospelvogna. Oslo : Ansgar 1985
- Susanna Lomheim Solem: Malla Moe - størst av alt er kjærleiken : en biografi. [Bergen] : Diktavia 2011
- Maria Nilsen og Paul Sheetz: Malla Moe. The Moody Bible Institute of Chicago 1956.
Eksterne lenker rediger
- Ruth A Tucker: «Malla Moe», i Dictionary of African Christian Biography
- CCM International