Makroøkologi er et felt innenfor økologi som omhandler forholdet mellom forskjellige arter på en stor skala, som prøver å karakterisere og forklare statistiske mønstre i mengde, distribusjon og mangfold av arter. Begrepet ble først brukt i 1989 av James Brown ved University of New Mexico og Brian Maurer ved Michigan State University i en rapport utgitt i tidsskriftet InScience.[1]

Makroøkologi er basert på ideen om å studere økosystemer ved å bruke en ovenfra-tilnærming. Det søker kunnskap gjennom studiet av egenskapene til systemet som helhet. Kevin Gaston og Tim Blackburn bruker metaforen «å ikke se skogen for bare trær».[2]

Makroøkologi viser hvordan global utvikling med klimaendringer påvirker dyre- og planteliv. Typiske økologiske spørsmål som kan studeres gjennom teknikker i makroøkologi inkluderer spørsmål om artsrikdom, breddegradsoverganger i artsmangfold, arts-områdekurve, rekkeviddestørrelse, kroppsstørrelse, og størrelse på artsbestander. For eksempel har forholdet mellom bestandsstørrelse og leveområde fått mye oppmerksomhet. Dette dreier seg om hvorfor arter som opprettholder store lokale bestandsstørrelser har en tendens til å være utbredt, mens arter som er i en mindre bestand har en tendens til å ha begrensede områder.[3]

Referanser rediger

  1. ^ Brown J.H. & Maurer B.A. (1989) Macroecology: the division of food and space among species on continents. Science, 243, 1145-1150
  2. ^ Gaston, K.J. and T.M. Blackburn. 2000. Pattern and Process in Macroecology. Blackwell Science. ISBN 0-632-05653-3
  3. ^ Brown, J.H. 1995. Macroecology. University of Chicago Press. ISBN 0-226-07614-8