Wikipedia

Martin Luthers 95 teser mot avlatshandelen

(Omdirigert fra «Luthers 95 teser»)

Martin Luthers 95 teser mot avlatshandelen av 1517 utfordret den katolske kirkes nattsverdslære og markerer starten på den lutherske reformasjon.

De 95 tesene

Tesene og forhistorien

rediger

Den 31. oktober 1517 sendte augustinereremitten Martin Luther, professor i bibelteologi ved universitetet i Wittenberg i Tyskland, de såkalte 95 teser om avlatshandelen til den stedlige biskop, Hieronymus Schultz av Brandenburg, og til erkebiskop Albrecht av Magdeburg. Tesene var foranlediget av at den pavelige avlat til inntekt for byggingen av ny Peterskirke i Roma ble forkynt i områder som lå nær Wittenberg, og Luther reagerte på den måten avlatsforkynnelsen og salget av avlatsbrev foregikk på.

Tesene konsentrerte seg om misbruket og gikk i begrenset grad inn på dypereliggende teologiske spørsmål. Men da de 95 tesene ble kjent i hele Tyskland, ble det etterhvert klart at en konsekvent refleksjon over Luthers teser også reiste spørsmål ved avlatsteologien, pavens myndighet og kirkens sakramentalteologi i det hele tatt. Etterhvert som mer fundamentale spørsmål trengte seg på, utviklet det seg en reformasjon som skulle gå i tre hovedretninger – mot det som senere ble kjent som luthersk, reformert og anabaptistisk protestantisme.

Erkebiskopen av Magdeburg hadde gitt avlatspredikanten Johann Tetzel, en dominikanerpater og erfaren avlatspredikant som hadde forkynt avlater i store deler i Tyskland i årevis, i oppdrag å forkynne den nye avlaten. Selv om territorialfyrsten for Kursachsen som Wittenberg lå i, Fredrik den vise, og hertugen av det tilgrensende området, Georg av Sachsen, hadde forbudt salget av denne avlaten i sine områder, berørte virkomheten også Wittenberg fordi folk derfra dro den korte veien over til de naboområder der Tetzel opererte.

I et følgeskriv til de nevnte biskoper bad Luther om oppklaring, og krevde at avlatspredikantene skulle pålegges tilbakeholdenhet.

 
Fremstilling av oppspikringen av tesene, her fra Gedächtniskirche i Speyer

Tesedøren

rediger
 
«Tesedøren» på slottskirken i Wittenberg.

«Tesedøren» i slottskirken i Wittenberg er blitt en viktig attraksjon og et samlingspunkt i de tyske lutherske markeringer av «Reformasjonsdagen» (31. oktober). Dette har sin basis i myten om at Luther spikret opp tesene på slottskirkedøren, til tross for at han trolig aldri gjorde dette.

Den opprinnelige kirkedøren, som var av tre, ble riktignok oppbrent i 1760, under syvårskrigen. Men i 1857 ble det laget en ny dør, og da ble de 95 tesene støpt inn i selve døren.

Tesenes innhold

rediger

Den første tesen sier: "Da Vårherre sa: "Be om forlatelse." ville han at hele de troendes liv skulle handle om syndsforlatelse." I de første tesene utvikler Luther ideen om syndsforlatelse som den kristnes indre kamp mot synd fremfor det eksterne systemet med syndsforlatelse gjennom sakramenter.[1]

Tese 5-7 sier at paven, som Luther kalte Kristus' "vicarius" på Jorden, bare kan benåde folk for straffer som han har ilagt selv eller som har blitt ilagt gjennom kirkens botssystem, ikke selve synden. Paven kan bare offentliggjøre Guds tilgivelse for synd i hans navn.[2]

I tese 14-29 utfordret Luther noen typiske tanker om skjærsilden. Tese 14-16 diskuterer ideen om at straffen i skjærsilden kan sammenlignes med frykten og fortvilelsen følt av døende mennesker.[3] I tese 17-24 hevder han at ingenting kan sies definitivt om den spirituelle tilstanden til mennesker i skjærsilden. Han benekter at paven har noen makt over mennesker i skjærsilden i tese 25 og 26. I tese 27-29 angriper han tanken om at så snart man har betalt, slipper betalerens kjære løs fra skjærsilden. Han ser det som syndig grådighet, og sier at det er umulig å vite dette med sikkerhet, siden bare Gud har makten til å tilgi synder i skjærsilden.[4]

Tese 30-34 håndterer den falske sikkerheten Luther mente at avlatspredikantene tilbød de kristne. Siden ingen kan vite om en person faktisk angrer på sine synder, er det farlig å gi en person et brev som forsikrer ham om hans tilgivelse.

I tese 35 og 36 utfordrer han ideen om at et avlatsbrev gjør anger unødvendig. Dette fører til konklusjonen at den genuint angrende personen, som er den eneste som kan tjene på avlatsbrevet, allerede har mottatt den eneste fordelen avlatsbrevet gir. Ifølge Luther har genuint angrende kristne allerede fått tilgivelse for både straffen og synden.[4]

I tese 37 sier han at avlatsbrev ikke er nødvendige for at kristne skal motta alle fordelene Kristus gir. Tese 39 og 40 hevder at avlatsbrev gjør ekte anger vanskeligere. Ekte anger kommer av et ønske om å motta Guds straff for synden, men avlatsbrev lærer en å unngå straff, siden det er formålet med å kjøpe avlat.[5]

I tese 41-47 kritiserer Luther avlatsbrev på det grunnlag at de ikke oppmuntrer kjøperne til nådefulle handlinger. Her begynner han å bruke frasen: "Kristne skal læres..." for å forklare hvordan han tenker at folk bør instrueres i verdien av avlatsbrev. De bør læres at å gi penger til de fattige er mye viktigere enn å kjøpe avlatsbrev; at å kjøpe et avlatsbrev i stedet for å gi til de fattige påkaller Guds vrede; at å gjøre gode gjerninger gjør en til et bedre menneske mens å kjøpe avlatsbrev ikke gjør det.

I tese 48-52 tar Luther pavens side og sier at hvis paven visste hva som ble forkynt i hans navn, hadde han heller villet brenne ned Peterskirken enn å la den bli "bygd opp av huden, kjøttet og beinene til sine sauer".[5] Tese 53-55 klager på restriksjonene på å gi prekener mens avlatsbrevene ble solgt.[6]

I tese 56-66 kritiserer Luther doktrinen med meritum-skattkammer, som doktrinen med avlat er basert på. Han sier at vanlige kristne ikke forstår doktrinen og blir villedet. For Luther er det egentlige verdifulle i kirken evangeliet om Jesus Kristus. Denne verdien blir ofte avskydd fordi den gjør "de første til de siste"[7] som det beskrives i Matteusevangeliet 19:30 og 20:16.[8] Luther bruker metaforer og ordspill til å beskrive verdien i evangeliet som nett for å fange rike folk, mens avlatsbrevene er nett for å fange folks rikdom.[7]

I tese 67-80 diskuterer Luther problemene med måten avlatsbrevene blir forkynt på, slik som han tidligere hadde gjort i brevet til erkebiskop Albert. Prestene hadde omtalt avlatsbrevene som det mest vidunderlige som kom fra kirken, mens de i virkeligheten bare skapte grådighet. Han påpeker at biskoper har blitt kommandert til å gi innpass til avlatspredikantene som kommer inn i deres jurisdiksjon, men biskoper er også satt til å beskytte folket fra de som preker imot pavens intensjoner.[7] Videre angriper han troen som visstnok ble hevdet av predikantene at avlatsbrevet kunne tilgi en som hadde syndet mot Jomfru Maria. Luther sier at avlatsbrevene ikke engang kan fjerne skylden fra små synder. Flere andre utsagn fra predikantene stempler han som blasfemi: at Sankt Peter ikke kunne ha gitt en større avlat enn den nåværende, og at avlatskorset med Pavens segl er like verdifullt som Jesu kors.[9]

I tese 81-91 ramser Luther opp flere kritiske utsagn fra lekfolk. Han presenterer disse som vanskelige protester hans forsamling kommer med, ikke som sin egen kritikk. Hva skal han svare de som spør hvorfor paven ikke bare tømmer skjærsilden hvis dette er i hans makt å gjøre? Hva skal han si til de som spør hvorfor årlige messer for de døde, som holdes for de som er i skjærsilden, fortsetter også for de som har blitt kjøpt fri av et avlatsbrev? Luther hevdet at det fremsto for noen som rart at fromme mennesker i skjærsilden kunne kjøpes fri av levende ikke-fromme mennesker. Han nevner også spørsmålet om hvorfor paven, som er meget rik, trenger penger fra fattige troende til å bygge Peterskirken. Luther hevder at det å ignorere disse spørsmålene risikerer at folk begynner å latterliggjøre paven.[9] Han appellerer til pavens økonomiske interesse og sier at hvis predikantene bare holdt seg innenfor Luthers posisjon på avlat (som han også hevdet var pavens posisjon), ville protestene miste relevans.[10] Luther avslutter disse Teser med å formane kristne til å etterligne Kristus selv om det medfører smerte og lidelse. Å holde ut straffen og komme til himmelen er å foretrekke fremfor en falsk sikkerhet.[11]


Litteratur

rediger

Norske utgaver

rediger
  De 95 teser – originaltekst fra Wikikilden
  1. ^ Brecht 1985, s. 192.
  2. ^ Waibel 2005, s. 43.
  3. ^ Wengert 2015b, s. 36.
  4. ^ a b Brecht 1985, s. 194.
  5. ^ a b Brecht 1985, s. 195.
  6. ^ Waibel 2005, s. 44.
  7. ^ a b c Brecht 1985, s. 196.
  8. ^ Wengert 2015a, s. 22.
  9. ^ a b Brecht 1985, s. 197.
  10. ^ Brecht 1985, s. 198.
  11. ^ Brecht 1985, s. 199.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Martin_Luthers_95_teser_mot_avlatshandelen&oldid=25064917»