Lov om større myndighet for ugifte kvinner

Lov om større myndighet for ugifte kvinner ga fra 1845 kvinner over 25 år myndighet under kurator.

Juridisk historisk bakgrunn rediger

Norske kvinner var ikke umyndige før Christian den IV’s norske lov kom i 1604, som fastsatte at kvinner rådet over pengene sine med sin "vergis forsiun",[1] eller verge. Derimot var denne bestemmelsen underlagt arvebolken, og det er derfor sannsynlig at paragrafen ikke gjaldt for eksempel lønnsinntekt. Kvinners umyndighet ble eksplisitt videreført i Christian den V’s norske lov av 1687, i bok 3, kapittel 19, paragraf 38.[2] Her ble bestemmelsen videre skjerpet inn ved å underlegge kvinnen sin far vergemål, frem til hun får en ektemann eller annen verge. Grunnloven tok ikke stilling til kvinners umyndighet og rettsregelen ble derfor stående uten endringer frem til 1845.

Lovteksten rediger

Lov om større myndighet for ugifte kvinner fastsatte i 1845 følgende:

 
Lov om større myndighet for ugifte kvinner

Lov om Større Myndighed for ugifte Fruentimmer Samt om Ophævelse af Forordningen af 26de October 1804 og Placaten af 14de December 1804.

Det er bleven forelagt det nu forsamlede ordentlige Storthings Beslutning af 17de Juni dette aar, saalydende:

«§1. Ugifte Fruentimmer skulle efter det fyldte 25de Aar være myndige under Curator, saaledes som mindreaarige Mandspersoner er bestemt1).

§2. Forordningen af 26de October 1804, angaaende hvad der bør iagttages ved Gjeldsbreve, der udstedes af dem, der ikke ere fuldmyndige og Placaten af 14de December 1804 angaaende Fornyelse af saadanne Gjeldsbreve sættes du af Kraft.» - Thi have Vi antaget og bekræftet, ligesom Vi herved antage og bekræfte denne Beslutning som Lov.

1) Kong Christian den Femtis norske lov, bok 3, kapittel 19, §38 [3]

Forutsetninger for loven av 1845 rediger

I 1845 da loven om utvidet myndighet for ugifte kvinner kom, var dette trolig et resultat av det praktiske behovet for å sysselsette ugifte kvinner, slik at de kunne forsørge seg selv. Loven fulgte tett etter Håndverksloven av 15. juli 1839, og Handelsloven av 8. august 1842, som begge inneholdt flere såkalte «kvinneparagrafer».[4] Disse hjalp nok til å bane vei for denne utvidelsen av ugifte kvinners myndighet, da de ble raskt etterfulgt av 1845-loven. Vi ser deretter at det kommer flere utvidelser i myndighet, med full myndighet til ugifte kvinner og enker i 1863, og full myndighet til gifte kvinner i 1888. I 1888 var således alle norske kvinner myndige igjen[5]

Det første utspring av kvinnekamp ser vi på slutten av 1700-tallet, hvor idéer fra den franske revolusjon; frihet, likhet og brorskap, førte til en ny feministisk tankegang gjennom for eksempel Mary Wollstonecraft, Kvinner hadde tidligere tilhørt privatsfæren, men deltok utover 1800-tallet i økende grad i det offentlige rom. I Norge er særlig Camilla Collett kjent for å ha tatt til ordet for kvinnesaken.

Selv om lovene ga kvinner juridisk frihet de ikke hadde kjent på nesten 300 år, var det fremdeles grunnleggende mangler i myndigheten. For eksempel innebar ikke myndighet, gjennom lovene som kom på 1800-tallet, full kvinnelig stemmerett.[5] Full kvinnelig stemmerett kom i 1913.

Se også rediger

Kvinnebevegelsen

Referanser rediger