Louis Couturat

Louis Couturat (1868–1914) var en fransk matematiker og interlingvist som er regnet som forfatter av planspråket ido.

Louis Couturat
Født		17. jan. 1868 9. arrondissement i Paris
Død		3. aug. 1914 (46 år) Ris-Orangis
Beskjeftigelse		Filosof, matematiker, lingvist, matematikkhistoriker, universitetslærer, idist, esperantist
Utdannet ved		École normale supérieure Universitetet i Paris, Sorbonne
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Cimetière de Laroche-Saint-Cydroine
Arbeidssted		Toulouse universitet (1896-1969) Collège de France
Fagfelt		Interlingvistikk
Louis Couturat på Commons

Couturat som matematiker

Etter ferdig utdannelse med ypperlige karakterer spesialiserte han seg på matematikk, symbolsk logikk og vitenskaps- og filosofihistorie. Han skreiv flere verker som fikk god omtale og blei professor på det høyt ansette Collège de France.

Couturat var den viktigste representanten for symbolsk logikk i Frankrike før første verdenskrig.

Han var svært opptatt av Leibniz. I 1901 ga han ut La Logique de Leibniz, og i 1903 redigerte og ga han ut ei samling tidligere upubliserte arbeider av Leibniz, Opuscules et Fragments Inedits de Leibniz. Disse arbeidene fikk stor betydning for 1900-tallets syn på Leibnitz og førte til at han begynte å korrespondere med Bertrand Russell.

I 1905 oversatte og kommenterte Couturat ei fransk utgave av Russels og Alfred North Whiteheads Principia Mathematica.

Couturat som interlingvist

I arbeidet med Leibniz kom Couturat over hans lite kjente notater om et logisk konstruert språk, inspirert av symbolsk logikk. Det tente Couturats interesse for internasjonale hjelpespråk.

Rundt århundreskiftet fikk Esperanto sitt gjennombrudd i Frankrike, og det la igjen grunnlaget for et stort internasjonalt gjennombrudd.

Esperanto fikk mye publisitet under Verdensutstillinga i Paris i 1900. Under verdensutstillinga organiserte Couturat, sammen med sin medarbeider, matematikeren Leopold Leau, gruppa Delegation pour l'adoption d'une Langue auxiliare internationale (Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk), som blei formelt stifta 7. januar 1901 på initiativ av Leau. Delegasjonen fikk offisiell deltakelse fra flere kjente vitenskapsfolk, og kraftig organisatorisk og økonomisk støtte fra esperantobevegelsen.

Couturat og Leau ga i 1900 ut en brosjyre med navnet

• Une langue universelle est-elle possible? Appel aux hommes de science et aux commerçants (Er et universelt språk mulig? Appell til vitenskaps- og handelsmenn).

Navnet på brosjyra uttrykker samtidig Couturats program for hvem han spesielt mente universalspråket bør appellere til.

Typisk for Esperantobevegelsen i Frankrike like etter 1900 var dens sterke støtte i samfunnets elite: Blant en del kapitalister, politikere, høyere statstjenestemenn, militære, og særlig blant vitenskapsfolk. (Det samme gjaldt Volapük i Paris fra 1885.)

Dette skiller seg fra situasjonen ellers i verden, der lederne var mye mer sosialt perifere. (Sovjetunionen på 1920-tallet er et av få land der esperantister hadde en tilsvarende posisjon.)

Mange vitenskapsfolk så et nytt kunstig verdensspråk som en nødvendig del av samfunnets allmenne moderniseringsprosjekt, på linje med jernbaner, elektrisk strøm, internasjonale industristandarder bygd på felles mål og vekt osv.

Couturat var, med sin sterke akademiske stilling, i en ideell posisjon for å samle støtte i dette skiktet.

Det er interessant å legge merke til at matematikere ser ut til å ha spilt ei viktigere rolle enn filologer i verdensspråkbevegelsen i denne perioden:

Auguste Kerckhoffs, som leda Volapüks gjennombrudd i Frankrike og internasjonalt, var akademiker og berømt som kryptograf.

Giuseppe Peano var en verdensberømt matematiker og pioner innafor symbolsk logikk, som også inspirerte ham i utviklinga av planspråket Latino Sine Flexione.

Dette kan antyde en tendens til å se på arbeidet for et nytt verdensspråk som en slags ingeniørarbeid.

Couturat arbeidet i de nærmeste åra systematisk videre med å gjøre seg til samtidas ledende ekspert på internasjonale hjelpespråk.

Universalspråkets historie

I 1903 ga Couturat og Leau ut

• Histoire de la Langue Universelle (Universalspråkets historie), som i 1907 blei supplert med
• Les Nouvelles Langues Internationales (De nye universalspråka).

Dette ruvende verket, som går gjennom rundt 60 forslag til hjelpespråk (omtrent rubb og stubb av det som var kjent og dokumentert på den tida) pluss noen nye som kom til under arbeidet, som Idiom Neutral, er det første store vitenskapelige arbeidet innafor planspråklitteraturen. Med dette grunnla Couturat et nytt akademisk felt, som kom til å bli kjent under navnet interlingvistikk.

Verket har hatt enorm innflytelse i de siste 100 år, både på grunn av dets grundighet og fordi de aller fleste forskere ikke har hatt tilgang til den samme rikholdige dokumentasjonen. Det fins i mange biblioteker og har kommet ut i minst ei nyutgave. Mange vurderinger av forskjellige prosjekter som er gått inn i andre bøker om interlingvistikk, leksika osv, er egentlig bare avskrifter av Couturat og Leau.

Tross verkets utvilsomme kvaliteter er dette ikke uproblematisk.

Synsvinkelen er sterkt polemisk. Forfatterne gjennomgår prosjektene et for et og spør: Kan dette brukes som internasjonalt hjelpespråk eller ikke? Mer utførlig diskusjon av prosjektenes idéhistoriske og sosiale bakgrunn, som er sentral innafor mer moderne og nøytralt beskrivende interlingvistikk, mangler.

Forfatterne kommer med knusende dommer, f.eks. over Volapük, men roser Esperanto. De oppfatter seg sjøl som sterke autoriteter. Samtidig er ingen av dem filologer, og synsvinkelen kan være prega av Couturats teorier om formallogikk, som kanskje ikke er så godt egna til å analysere språk.

Den sterke fordømmelsen av Volapük kan også ha taktiske innslag: Det var viktig å distansere ideen om universelle språk fra noe som i samtida blei sett som et mislykka og litt latterlig prosjekt.

I et tilfelle har Couturat/Leau «forbedra» et sitat fra den berømte lingvisten Hugo Schuchardt, som ikke helt passa dem politisk. Dette «forbedra» sitatet er seinere kopiert mange ganger i annen interlingvistisk litteratur.

Hvem var Idos far?

Couturats rolle i utviklinga av planspråket Ido er omstridt. Det fins minst to versjoner av nesten alt: En fra Esperanto-bevegelsen og en fra Ido-bevegelsen.

Couturats organisatoriske basis i verdensspråkbevegelsen var Delegasjonen (se avsnitt 2), som formelt ikke tok stilling for Esperanto, men fikk sterk støtte av Esperanto-bevegelsen.

I mai 1907 ba Delegasjonen Det internasjonale forbundet av akademier om å velge et hjelpespråk som offisielt verdensspråk. Forbundet avslo, og erklærte seg som inkompetent.

Dermed vedtok Delegasjonen å fatte vedtak om dette sjøl.

Så langt er alle enige.

Men esperantistene hevda at de hadde en forståelse med Couturat om at Esperanto skulle bli vedtatt. De framstilte Delegasjonen som et enmanns-show der mange prominente personer formelt deltok, men bare Couturat, Leau og et par til bestemte i praksis.

Idistene derimot la vekt på Delegasjonens store formelle representativitet og hevda at bl.a. Zamenhof på forhånd hadde lovet å godta dens vedtak.

Delegasjonen gikk i gang med å vurdere forskjellige forslag. Den kom til at Esperanto var det beste, men ikke godt nok. Derfor vedtok den et anonymt forslag til forbedra Esperanto med navnet Ido (et ord som betyr barn eller etterkommer på Esperanto).

Men hvem var den anonyme forslagsstilleren? Ortodokse esperantister fikk sjokk da han blei avslørt som Louis de Beaufront – den franske esperantobevegelsens ledende mann, en konservativ esperantist også kjent som Esperantos far nr. 2, og Zamenhofs personlige representant i Delegasjonen.

Hundre år etter er imidlertid de fleste på alle sider enige om at det nå er klart at den virkelige forfatteren var Louis Couturat sjøl. Som sekretær i Delegasjonen hadde han ikke rett til å komme med forslag. Derfor tok de Beaufrant på seg skylda, for å dekke den egentlige faren.

Det førte til en hatsk strid som de rettroende på begge sider fører videre 100 år etter. I Esperantobevegelsen blei Couturat framstilt som en kynisk manipulator som konspirerte for å ta språket deres. For idistene derimot var Zamenhof løftebryteren og svikeren.

Idos sterke mann

Ido var svært likt Esperanto. Det fjerna de spesielle Esperanti-bokstavene som mange hadde klaga over. Grammatikken fjerna noen regler. Samtidig inneholdt det trekk fra ei rekke nyere språkprosjekter som var mer nylatinske og naturalistiske enn Esperanto, så det kom inn noen nye og vanskeligere uregelmessigheter. Det inneholdt flere ord som var forståelige i Frankrike.

Men det hadde også noen elementer som var mindre naturalistiske enn Esperanto: Regler for avledete ord, inspirert av Couturats tolkning av Leibniz's språkteorier, altså av renessansens ideer om filosofiske språk. De kom fra Couturat. (I motsetning til andre nyskapninger i Ido er Couturats avledningsregler til nå aldri tatt opp igjen i andre planspråk.)

I etterpåklokskapens klare lys er det lett å se at Ido inneholdt kompromisser mellom forskjellige og tilmed antagonistiske retninger. Otto Jespersen, Ido-bevegelsens mest berømte filolog, skreiv seinere at en hensikt var å få med Esperantos tilhengere og forene dem med tilhengerne av nyere og mindre kunstspråk. Men det virker også klart at logikeren Couturat ville ha med skjematiske trekk ved Esperanto som andre var mot.

Couturat vant kampen om mange av kjentfolka i Delegasjonen. Filologen Jespersen fulgte ham. Den tidligere esperantisen Wilhelm Ostwald finansierte Ido-propaganda med pengene han fikk for nobelprisen i kjemi i 1909. Mange ledende esperantister fulgte med også. Den viktigste var de Beaufront, som trofast sto på at han var faren til han døde. Tilhengere av mindre språk gikk også med.

Men etter Couturats død forsvant nesten alle sammen. De hadde gått med ut fra løfter om at Ido skulle bli selve verdensspråket, men slik gikk det jo ikke... Dette viser hvor nødvendig Couturats sterke personlighet var for å holde Ido-bevegelsen sammen.

Kampen om tilhengerne vant Zamenhof. Ido-splittelsen førte ikke engang til noen synlig bremse på veksten i Frankrike! I 1914 forberedte Paris seg på den største Esperanto-kongressen noensinne (den blei stoppa av krigen). Couturat må ha irritert seg grenseløst over at sjøl hans egne franskmenn fulgte den lille østeuropeiske øyenlegen, og ikke hans samling av strålende intellektuelle.

Couturat, som var pasifist, var ironisk nok en av de første som døde i første verdenskrig, da bilen hans kolliderte med en bil som kjørte ut mobiliseringsordren til den franske hær.

Dødsfallet var et knusende slag for språket Ido, som han han hadde arbeidet så hardt for å skape. Det nådde aldri igjen opp på nivået fra Couturats siste år.

Se også

• Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk
• Naturalistisk planspråk
• Nylatinsk planspråk