Tokugawa-shōgunatet

Tokugawa-shōgunatet eller Edo-shōgunatet (japansk: 徳川/江戸 幕府; Tokugawa/Edo Bakufu, eller Edo-perioden) var det føydale regimet som styrte over Japan i Edo-perioden, da Tokugawa-klanen styrte som shoguner. Edo betegner her shōgunathovedstaden i landet, i dag kjent som Tōkyō, mens keiseren bodde i Kyōto. Tokugawa-shōgunatet var Japans tredje shōgunat, hvor shōgunen var landets virkelige hersker og keiseren bare hadde symbolsk makt.

'Tokugawa-shōgunatet'
徳川幕府 Tokugawa Bakufu
Riksvåpen
Grunnlagt		24. mars 1603
Opphørt		9. november 1867
Oppkalt etter		Tokugawa-klanen, Edo
Hovedstad		Kyoto (formelt) Edo (de facto)
Areal		~378 000 km²
Styreform		Keiserdømme (formelt) Shogunat (de facto)
Offisielle språk		Japansk; minoriteter som snakker ryukyuanske språk og ainu
Religion		Hovedsakelig shintoisme og buddhisme
Eksisterte		1603–1868
Tokugawa-shōgunatet på Commons

Artikkelen inngår i serien om Japans historie
Perioder
Tidlig tid Jomon-perioden Yayoi-perioden Konfun-perioden Asuka-perioden Nara-perioden Heian-perioden Kamakura-perioden Sengoku-perioden Azuchi-Momoyama-perioden Tokugawa-shōgunatet Meiji-perioden Taishō-perioden Shōwa-perioden Stillehavskrigen Atombombene over Hiroshima og Nagasaki Japans historie etter 1945

Edo-perioden dekker japansk historie fra 1603 til 1867. Perioden er oppkalt etter den hovedstad, Edo, i dag Tokyo, hvorfra Tokugawa-shogunatet hersket. Perioden dekker over et nesten komplett lukket Japan uten særlig kontakt med omverdenen. Kun kinesere og hollendere kunne anløpe Japan og kun med strengt kommersielle formål. Øvrige europeere som nådde Japans kyster ble henrettet. Grunnen til den japanske isolasjon var især at de herskende shoguner anså kristne misjonærer for en destabiliserende faktor. De første europeere var ankommet til Japan i 1543, og de katolske misjonærene hadde en vis oppbakning. Fra det i 1603 nyopprettede Tokugawa-shogunat forfulgte man imidlertid de kristne, og omkring 1650 var kristendommen nesten utryddet, og landet hadde avskåret seg fra omverdenen. Isolasjonen skulle komme til å vare 200 år. Først da den amerikanske marinekaptein Matthew C. Perry i juli 1853 dukket opp med fire skip i havnen i Edo og forlangte at Japan ble åpnet for handel, sluttet den. I de 200 år som var gått siden isolasjonen, hadde den vestlige verden blant annet fått satt gang i en industrialisering, og japanerne kunne ikke stille meget opp mot moderne våpen. Japan ble derfor åpnet uten kamp.

Åpningen var et slag mot Tokugawa-regimet, som stod foran sin undergang. I 1866 begynte den revolusjon som kalles Meiji-restaurasjonen, som brakte shogunatet til fall og (formelt) gjorde keiseren til makthaver.

Etablering

Etter borgerkrigene i sengoku-perioden, hadde Oda Nobunaga og hans etterfølger Toyotomi Hideyoshi i stor grad skaffet seg kontrollen over Japan i Azuchi-Momoyama-perioden. Etter slaget ved Sekigahara overtok Tokugawa Ieyasu kontrollen, og i 1603 fikk han tittelen shogun. Tradisjonelt måtte man nedstamme fra Minamoto-klanen for å kunne bli shogun.

I rangstigen under shogunen kom daimyōene, fyrstene. Fyrstedømmene var i praksis tilnærmet uavhengig og orden ble opprettholdt av krigerklassen, samuraiene. Samuraiene mistet under Tokugawa-shōgunatet sin rett til å eie land, noe som forsterket avhengigheten og lojaliteten ovenfor fyrstene. I motsetning til de tidligere shōgunatene, var Tokugawa-riket basert på et strengt klassehierarki, først opprettet av Toyotomi Hideyoshi. De fire klassens var samuraiene, fulgt av bøndene, håndverkerne og handelsmennene som laveste gruppe. Dette systemet førte til flere opprør, men ingen av dem var noen seriøs trussel mot shogunatet før midten av 1800-tallet.

Isolasjon

Ved siden av handelsmenn fra Kina og andre asiatiske områder oppdaget europeerne Japan på 1500-tallet, først portugiserne senere spanjolene. Med disse kom misjonærer, som ga kristendommen fotfeste, særlig blant bøndene. Etterhvert oppfattet daimyōene dette som trussel mot bøndenes hengivenhet til dem, og fra omtrent 1612 slo den tidligere åpenheten om til en økende undertrykkelse. Etter Shimabara-opprøret av kristne samurai mot shogunatet i 1637-38 ble kristendommen forbudt og alle utlendinger ble utvist med unntak av noen nederlandske og kinesiske handelsmenn, som måtte holde seg til den kunstige (og dermed ikke ekte japanske) øya Dejima i Nagasaki bukten. Landet var i de nærmeste 200 år bortimot komplett isolert fra resten av verden.

Japanisk trykk fra 1854 med en fremstilling av Matthew Perrys «svarte skip»

Slutten

Isolasjonen ekskluderte Japan fra utviklingen i resten av verden, særlig i Europa. Dette ble tydelig i 1853 da fire amerikanske krigsskip dampet inn i Edo-havn i et typisk eksempel på kanonbåtdiplomati. Disse fire avanserte skip, som japanerne kom til å kalle «De svarte skip», demonstrerte klart hvor akterutseilt Japan var blitt teknologisk, og kom som et sjokk på landet. Amerikanske krav om at landet måtte åpne sine havn for handel måtte man etterkomme, noe som var en stor ydmykelse. Dessuten hadde handelsmenn i lang tid vært de rikeste personer i landet, men var uten politisk innflytelse, siden de stod lavest på rangstigen.

Landet var derfor overmoden for en teknologisk og politisk forandring, som kom over de neste 15 år.

I 1868-69 lyktes det en allianse av daimyōer sammen med Meiji-keiseren å styrte shogunatet etter Boshinkrigen, som førte til Meijirestaurasjonen. Den femtende shogunen, Tokugawa Yoshinobu, trakk seg og den keiserlige makten ble restaurert. I restaurasjonen mistet adelstanden all sin makt og dette endte dens dominans i den japanske politikken som hadde vart i 1500 år.

Shōguner

1. Tokugawa Ieyasu (徳川家康, 1543–1616) (styrte 1603–1605)
2. Tokugawa Hidetada (徳川秀忠, 1579–1632) (s. 1605–1623)
3. Tokugawa Iemitsu (徳川家光, 1604–1651) (s. 1623–1651)
4. Tokugawa Ietsuna (徳川家綱, 1641–1680) (s. 1651–1680)
5. Tokugawa Tsunayoshi (徳川綱吉, 1646–1709) (s. 1680–1709)
6. Tokugawa Ienobu (徳川家宣, 1662–1712) (s. 1709–1712)
7. Tokugawa Ietsugu (徳川家継, 1709–1716) (s. 1713–1716)
8. Tokugawa Yoshimune (徳川吉宗, 1684–1751) (s. 1716–1745)
9. Tokugawa Ieshige (徳川家重, 1711–1761) (s. 1745–1760)
10. Tokugawa Ieharu (徳川家治, 1737–1786) (s. 1760–1786)
11. Tokugawa Ienari (徳川家斉, 1773–1841) (s. 1787–1837)
12. Tokugawa Ieyoshi (徳川家慶, 1793–1853) (s. 1837–1853)
13. Tokugawa Iesada (徳川家定, 1824–1858) (s. 1853–1858)
14. Tokugawa Iemochi (家茂, 1846–1866) (s. 1858–1866)
15. Tokugawa Yoshinobu (徳川慶喜, 1837–1913) (s. 1867–1868); også kjent som Keiki

Keisere

• 108 Keiser Go-Mizunoo (personlig navn Kotohito) (1611 til 1629)
• 109 Keiser Meishō (Okiko) (1629–1643)
• 110 Keiser Go-Kōmyō (Tsuguhito) (1643–1654)
• 111 Keiser Go-Sai (Nagahito) (1655–1663)
• 112 Keiser Reigen (Satohito) (1663–1687)
• 113 Keiser Higashiyama (Asahito) (1687–1709)
• 114 Keiser Nakamikado (Yasuhito) (1709–1735)
• 115 Keiser Sakuramachi (Teruhito) (1735–1747)
• 116 Keiser Momozono (Toohito) (1747–1762)
• 117 Keiser Go-Sakuramachi (Toshiko) (1762–1771)
• 118 Keiser Go-Momozono (Hidehito) (1771–1779)
• 119 Keiser Kōkaku (Tomohito) (1780–1817)
• 120 Keiser Ninkō (Ayahito) (1817–1846)
• 121 Keiser Kōmei (Osahito) (1846–1867)

Litteratur

• Bolitho, Harold. (1974). Treasures Among Men: The Fudai Daimyo in Tokugawa Japan. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-01655-7/ISBN 978-0-300-01655-0; OCLC 185685588
• Totman, Conrad. The Collapse of the Tokugawa Bakufu, 1862-1868. Honolulu: University of Hawai'i Press, 1980.
• Totman, Conrad. Politics in the Tokugawa Bakufu, 1600-1843. Cambridge: Harvard University Press, 1967.
• Waswo, Ann Modern Japanese Society 1868-1994
• The Center for East Asian Cultural Studies Meiji Japan Through Contemporary Sources, Volume Two 1844-1882