Wikipedia

Levasseur PL.8

Levasseur PL.8 var et en-motors, to-seter lang-distanse record-settende biplan, modifisert fra en eksisterende Levasseur PL.4 rekogniseringsfly, bygget i Frankrike på 1920-tallet. Flyprodusenten Levasseur bygde flyet i 1927, spesielt for flyverne Charles Nungesser og François Coli for et forsøk på fly over Atlanterhavet i et forsøk på å vinne Orteigprisen. Bare to eksemplarer ble bygget. Det første PL.8-01 ved navnet L'Oiseau Blanc (Den hvite Fugl) som ble kjent som Nungesser og Coli's fly.

Et postkort i tiden

Konstruksjon og utvikling rediger

Ved Pierre Levasseur Company i Paris arbeidet Nungesser og Coli tett sammen med Chief Engineer Émile Farret og production manager Albert Longelot og assisterte i konstruksjonen av det nye Levasseur PL.8 dobbeltdekker. Basert på PL.4 utviklet for den franske marine for å operere fra et fransk hangarskip, Béarn, ble PL.8 et konvensjonelt fly i trekonstruksjon, kledd med duk og plass til to besetning, plassert side-om-side i en åpen cockpit.

Store modifiseringer omfattet forsternning med finer i skroget, fjerning av to av de tre fremre cockpit, erstattet de med en bredere som ga plas til Nungesser og Coli til å sitte side-om-side. Vingespennet ble også forlenget til om lag 15 meter. I tillegg to ekstra drivstofftanker plassert bak bakre torpedovegg. De tre drivstofftankene rommet 4 025 l drivstoff.[1]

PL.8 fikk også innmontert flere sikkerhetsinntetninge ifall nødlanding på havet. Bortsett fra mindre flottører festet direkte på nedre vingepar, kunne understellet og haleskien kastes etter take-off for å redusere flyets vekt. Skrogets underside hadde en båtlignende fasong og var vanntett for landing på vannet. Nungesser og Coli's plan var å lande på vannet i front av Frihetsgudinnen[2]

En enkel W-12 Lorraine-Dietrich 340 hk motor ble brukt. Sylindrene var montert i tre rader, plasert 60° fra hversndre, tilsvarende arrangementet brukt i Napier motorer. Motorene ble testet for å være sikker på at de ville virke hele turen igjennom og ble kjørt 40 timer, ennå på fabrikken i Paris.[3]

Flyet ble døptL'Oiseau Blanc og ble malt hvitt og hadde den franske tricolor med Nungesser's personlige logo fra første verdenskrig, et dødningehode, lys og en kiste, samt et sort hjerte malt på skroget.[4] Flyet hadde ingen radio. Tidens radio ble betraktet for upålitelige og var ikke verd den ekstra vekten.[5] og stolte bare på navigering etter stjernene, en spesialitet som Coli benyttet på tidligere flyvninger rundt Middelhavet.[2]

I 1928 ble den andre PL.8 bygget, utstyrt med en Hispano-Suiza 12M 500 hk motor. Fløyet i 1928 var den ment å sette rekorder, men ble modifisert som postfly. Den 20. desember 1929 ble PL.8-02, registrert F-AJKP levert tilCie Generale Aeropostale og basert i Dakar. Mens den ble fløyet av piloten Henry Delaunay ble den sterkt skadet da den traff et hull i bakken under landing i Istres og ble ikke reparert.[6]

Operativ historie rediger

I april 1927 ble den første PL.8 skipet fra fabrikken slik at Nungesser kunne begynne en serie med tester for å bestemme flyets ytelser. De fleste ble foretatt rundt Villacoublay og Chartres. Selv om de aldri hadde full last med drivstoff nådde han en fart på 207 km/t og 4 900 meter. Da disse tester var gjennomført var L'Oiseau Blanc klar for sin rekordflyvning.

Transatlantisk flyvning rediger

Utdypende artikkel: L'Oiseau Blanc

L'Oiseau Blanc tok av 5:17 a.m. 8. mai 1927 fra Le Bourget lufthavn i Paris med kurs for New York.[4][7] Dobbeltdekkeren veide 5 000 kg. ved takeoff, ekstremt tungt for et en-motors fly.[3] Den planlagte kurs lå på storsirkelruten som ville ha tatt dem over Den engelske kanal, over den sørvestre del av England og Irland, over Atlanterhavet til Newfoundland, så syd, over Nova Scotia, til Boston, og tilslutt landing på vannet i New York.[8][9]

L'Oiseau Blanc hadde ført en betydelig last med drivstoff, 4 000 l., som kunne ha gitt dem om lag 42 timer i luften. Store menneskemengder samlet seg i New York for å se denne historiske ankomst, med titusen samlet i Battery Park i Manhattan med god utsikt mot Frihetsgudinnen hvor flyet skulle lande. Etter at den antatte tid var over, uten et ord om flyets skjebne, ble det antatt at flyet var tapt.[10]

Rykter sirkulerte at L'Oiseau Blanc hadde blitt sett langs ruten, i Newfoundland, eller over Long Island, og tross en internasjonal leting, etter to uker ble ytterligere søk avblåst.[2][11][12]

I 2008 var et understell den eneste bekreftede del av L'Oiseau Blanc igjen og den er utstilt på Musée de l'Air et de l'Espace (Det franske luftfart og space museum) på Le Bourget lufthavn i Paris, stedet hvor L'Oiseau Blanc tok av.[13]

Operatører rediger

 Frankrike
  • Cie Generale Aeropostale

Referanser rediger

  1. ^ McDonaugh 1966, p. 29.
  2. ^ a b c O'Mara, Richard. "Surviving Amelia." The Sun, 10 January 1999.
  3. ^ a b Godspeed, Charles and Francois. "The Secret of The White Bird." Arkivert 2. september 2017 hos Wayback Machine. aeroi-news.net, 9 May 2006. Retrieved: 16 January 2009.
  4. ^ a b Wiggens, Bill. "Mystery of the White Bird." Air Classics, July 1999.
  5. ^ Mosley 2000, p. 102.
  6. ^ "Project Midnight Ghost ." Arkivert 8. august 2017 hos Wayback Machine. tighar.org, 2006. Retrieved: 18 January 2009.
  7. ^ Berg 1999, p. 105.
  8. ^ Farrell, John Aloysius. "Unraveling the mystery of White Bird's flight." Boston Globe, 8 March 1987.
  9. ^ Will 2008, pp. 21–22.
  10. ^ Mosley 2000, p. 86.
  11. ^ Clayton, John. "The White Bird: Tracking an aviation mystery to NH." New Hampshire Sunday News, 28 May 2006.
  12. ^ Wohl 2007, p. 10.
  13. ^ Ward, John W. "The Meaning of Lindbergh's Flight." American Quarterly (The Johns Hopkins University Press), Volume 10, Issue 1, Spring 1958, pp. 3–16. DOI=10.2307/2710171, jstor=2710171.

Litteratur rediger

  • Berg, A. Scott. Lindbergh. New York: G.P. Putnam's Sons, 1999, First edition 1998. ISBN 978-0-42517-041-0.
  • Jackson, Joe. Atlantic Fever: Lindbergh, His Competitors, and the Race to Cross the Atlantic. New York: Farrar, Straus and Giroux, 2012. ISBN 978-0-37410-675-1.
  • McDonaugh, Kenneth. Atlantic Wings 1919–1939: The Conquest of the North Atlantic by Aeroplane. Hemel Hempstead, Herts, UK: Model Aeronautical Press, 1966. ISBN 978-0-85344-125-0.
  • Montague, Richard. Oceans, Poles and Airmen: The First Flights Over Wide Waters and Desolate Ice. New York: Random House, 1971. ISBN 978-0-39446-237-0.
  • Mosley, Leonard. Lindbergh: A Biography (Dover Transportation). Mineola, New York: Courier Dover Publications, 2000. ISBN 978-0-48640-964-1.
  • Stoff, Joshua. Transatlantic Flight: A Picture History, 1873–1939. Mineoloa, New York: Dover publications, Inc., 2000. ISBN 0-486-40727-6.
  • Will, Gavin. The Big Hop: The North Atlantic Air Race. Portugal Cove-St. Phillips, Newfoundland: Boulder Publications, 2008. ISBN 978-0-9730271-8-1.
  • Wohl, Robert. The Spectacle of Flight: Aviation and the Western Imagination, 1920-1950. New Haven, Connecticut: Yale University Press, 2007, First edition 2005. ISBN 978-0-30012-265-7.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Levasseur_PL.8&oldid=24229990»