Leiesoldatenes krig

Leiesoldatenes krig (ca. 240–238 f.Kr.), også kalt den libyske krig, var en oppstand av leiesoldathærer som tidligere hadde tjent Kartago, men som ved hjelp av Libya gjorde opprør mot det kartagiske herredømmet. Etter en lang og vanskelig krig klarte kartagerne å slå ned opprøret. Grunnen til at Kartago hadde såpass med problemer med opprørerne, var at mesteparten av den kartagisk hæren også besto av leiesoldater, og det førte til at Kartago måtte reise en ny hær for å slå ned opprøret.

Leiesoldatenes krig
Dato 240–238 f.Kr. Sted Nord-Afrika, Kartago, Tunisia Resultat Seier til Kartago
Stridende parter
Kartago	Kartagos leiesoldathær fra første punerkrig
Kommandanter og ledere
Hanno den store, Hamilcar Barca, Hannibal†*	Spendius†, Mathos†**, Autaritus†, Naravas, Zarzas†.
Styrker
Ukjent	usikkert, trolig mellom 90 og 100 000, 20 000 leisesoldater transportert fra Sicilia
Tap
Ukjent	store tap. 50 000 skal ha blitt drept bare i slaget i «Sagdalen»
*Ikke Hannibal Barca, men en general ved samme navn. **Antatt henrettet. Hans død er ikke nevnt i kildene, men det at han ble fanget og torturert er nevnt.

Punerkrigene
Første - Leiesoldatkrigen - Andre - Tredje

Krigen begynte over en strid om betaling som var lovt til leiesoldatene på begge sider av de stridende parter som deltok i første punerkrig på Kartagos vegne, og et fattig Kartago som hadde mistet det meste av sin rikdom grunnet erstatninger som de var tvunget til å betale Roma som en del av fredsavtalen. Motsetningene vokste inntil leiesoldatene tok Tunis med makt og truet Kartago direkte, og som kapitulerte for leiesoldatenes krav. Konflikten kunne ha blitt avsluttet her, hadde det ikke vært for at to av leiesoldatenes ledere, Spendius og Mathos, overtalte de libyske vernepliktige til å akseptere deres lederskap og deretter overbevist dem om at Kartago ville kreve hevn for deres andel i opprøret straks de utenlandske leiesoldatene var blitt betalt og sendt hjem. De overtalte også de kombinerte hærene med leiesoldater om å gjøre opprør mot Kartako, og ulike libyske byer om å støtte opprører. Hva som hadde vært en opphetet «arbeidskonflikt» eksploderte til et fullt opprør.

Kartago var uforberedt og underlegen i henhold til tropper, penger og forskninger ved krigens begynnelse, særlig under den militære ledelsen til Hanno den store. Hamilcar Barca, general fra krigene på Sicilia ble gitt overkommandoen og han beseiret til sist opprørerne i 237 f.Kr.

Litteratur

• Harden, Donald (1962): The Phoenicians. Thames & Hudson. ISBN 0-14-021375-9.
• Warmington, B. H. (1969): Carthage. Robert Hale & Company. ISBN 0709109539.
• Walbank, F. W.; Astin, A. E.; Frederiksen, M. W.; Ogilvie, R. M.; støttet av Drummond, A. (red.) (1984–1989): Cambridge Ancient History: bind 7, del 2, 2. utg. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-23446-7.

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.