Lee-Metford
Lee-Metford (Magazine Lee-Metford – MLM) var et britisk armegevær som ble produsert fra 1884–1896. Den var det første magasingeværet i det britiske forsvaret og den første militærriflen med et boksmagasin.[1] Den erstattet bakladeren Martini-Henry i 1888 og ble forløperen til Lee-Enfield.
| Magazine Lee-Metford | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Opphavsland |  Storbritannia | ||
| Type | Repetergevær | ||
| Produsent(er) | Royal Small Arms Factory | ||
| Innført | 1888 | ||
| Utfaset | 1926 | ||
| Bruker(e) | Storbritannia | ||
| Tekniske data | |||
| Kamring | .303 British | ||
| Mekanisme | Sylinderlås | ||
| Lengde | 1257 | ||
| Magasinkapasitet | 8 eller 10 patroner | ||
Design
redigerRiflen ble antatt av det britiske forsvaret etter en lang designperiode. Den endelige designen var en kombinasjon av to våpen lagt fram for komiteen: James Paris Lees mekanisme og William Ellis Metfords løp.[1] Metfords løp hadde en uvanlig rifling. Selve løpet var et syvsidet polygont i tverrsnitt, der hjørnet mellom hver side fungerte som rifling. Denne designen var ment å hjelpe til med å fjerne oppbyggingen av sot som var et vedvarende problem med militære våpen for svartkrutt. Metford-riflingen gjorde var også lettere å pusse enn løp med konvensjonell rifling.
Lees mekanisme var en sylinderlås med låseklakkene i bakkant av sluttstykket, i motsetning til samtidige designer som Steyr-Mannlicher M1895 og Mauser Gewehr 98. Denne konstruksjonen er litt svakere enn systemer med låseklakkene foran på sluttstykket, men gjør at hevarmen blir liggende rett over avtrekkeren, slik at det er lett og enkelt å ta ladegrep. Dette gjorde våpnet egnet til hurtig ildgivning sammenliknet med andre samtidige mekanismer. I tillegg hadde hadde Lee-Metford-riflen et avtakbart magasin. Dette kunne lades med åtte eller ti patroner i henholdsvis MkI og MkII-versjonen av riflen.[2] På tidlige versjoner var magasinet festet til geværet med en kort lenke.
Lee-Metford i tjeneste
redigerRiflen brukte en tidlig utgave av den britiske .303-patronen ladet med svartkrutt. Selv om den var det første magasinvåpenet, var den i stor grad et overgangsvåpen mellom de gamle bakladerene og de senere våpnene laget for røyksvakt krutt. Da det franske forsvaret innførte den nye 8 mm Lebel lebell-patronen med korditt, viste den grunne Metford-riflingen seg å tåle det høyere trykket og kulehastighetene fra det nye drivmidlet dårlig. De fleste løp ble slitt ned og var ubrukelige etter bare noen få tusen skudd. Løsningen ble et nytt løp med dypere rifling designet ved Royal Small Arms Factory i Enfield, og den nye designen døpt Lee-Enfield, som deretter ble den nye standardvæpningen i det britiske infanteriet.[2]
Lee-Metford var bare i bruk som offisielt armegevær i noen får år, frem til 1895. Mange ble bygget om og fikk Enfiled-løp med kuttet dypere rifling og baksikte slik at de kunne bruke de nye patronene med røyksvakt krutt. Både originale og ombygde Lee-Metford ble brukt under første verdenskrig siden det enda ikke var nok Lee-Enfield til alle, og ble fortsatt brukt av reservister og kolonistyrker frem til 1926.[3]
Arvtagere
redigerRiflen ble erstattet av Lee-Enfield geværet, som hadde mer eller mindre den samme mekanismen, men et Enfield-løp beregnet på røyksvakt krutt.
Referanser
rediger- ^ a b Myatt, M. (1994). The illustrated encyclopedia of 19th century firearms : an illustrated history of the development of the world's military firearms during the 19th century. New York: Crescent Books. s. 138-139. ISBN 978-0517277867.
- ^ a b «Lee-Metford Mark I, Mark I* (1888) and Mark II (1890)». Militaryrifles.com. 2003. Arkivert fra originalen 9. november 2015. Besøkt 20. november 2015.
- ^ «Magazine Lee-Metford». Historical Firearms. Besøkt 20. november 2015.