Laïcité (fransk, uttalt /la.i.si'te/, eller på tyrkisk: laiklik eller laisizm, italiensk: laicità eller laicismo) er et uttrykk som skal betegne den sekulære stat, det vil si der religionen ikke har institusjonell innflytelse i statsanliggender, og omvendt at staten ikke har slik innflytelse på religionens anliggender. Uttrykket antas ikke å ha noen nøyaktig nok motsvarighet på norsk eller engelsk.[trenger referanse] Det kommer fra gresk λαϊκός (lekmann) og går igjen på norsk som lek, lekmann, lekfolk.

Den franske republikks motto på en kirkes tympanum, i Aups (departementet Var), påført etter at loven om skille mellom kirke og stat ble innført i 1905. Slike inskripsjoner er svært sjeldne; denne ble restaurert under tohundreårsjubileet i 1989 for den franske revolusjon.

Konseptet skiller seg noe fra det engelske laicity, som er en politisk teori som tar sikte på å skille politikk fra religion med det for øye å hegne om religionsfriheten, og også forskjellig fra secularism som ofte innebærer en fornektelse av at trosoverbevisninger gjennom vanlige politiske f.eks. demokratiske prosesser skal kunne innvirke på noen offentlige anliggender overhodet.[trenger referanse]

Konseptet laïcité ønsker å hegne om både tankefrihet og religionsfrihet.[trenger referanse] Det anses at fraværet av enhver form for statsreligion og følgelig et skille mellom stat og kirke/religionssamfunn er en forutsetning for slik tankefrihet.[trenger referanse] Laïcité er dermed distinkt fra antiklerikalismen, som aktivt bekjemper innflytelse fra religion og geistlighet. Laïcité oppstiller et skille mellom privatlivets sfære, som religionen hører hjemme i, og den offentlige sfære der hver person skal fremstå uten etniske, religiøse eller andre kjennemerker og kun som borgere med de samme rettigheter som andre borgere.[trenger referanse] Dette konsept innebærer at en regjering må avstå fra å innta standpunkter som angår religiøse standpunkter og utelukkende ta opp religiøse forhold til vurdering ut fra de praktiske almenpolitiske følger som det har for livet til statens innbyggere.[trenger referanse]

Kritikere av laïcité hevder at den i praksis er et skalkeskjul for antiklerikalisme, og at den i stedet for å fremme tanke- og religionsfrihet tvert i mot kan hindre den troende i å utøve sin religion.[trenger referanse] En motsatt kritikk går på at samfunn som er historisk gjennomsyret av en dominerende religion de facto fremmer den dominerende tradisjon.[trenger referanse] Slik legger man for eksempel i Frankrike skoleferier slik at de passer med kirkeåret. De franske myndigheter innvender at man har lovfestet andre retten å få fri på sine viktigere religiøse festdager, og har pålagt skolenes fellesbespisning om å ta hensyn til elevenes religiøse bakgrunn ved sammensetningen av menyene.[trenger referanse]

Blant de land som i noen grad legger den franske laïcité til grunn for sin sekulære statsskikk kan fremheves Albania, Mexico og Tyrkia.[trenger referanse]

Eksterne lenker rediger