Åpne hovedmenyen
Léon Chertok
FødtЛейб Григорьевич Черток
31. oktober 1911
Lida
Død6. juli 1991[1] (79 år)
Deauville
Beskjeftigelse Psykiater, fransk motstandskjemper
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Frankrike

Léon Chertok (født 1911 i Vilnius, død 1991 i Deauville i Frankrike), var en fransk psykiater kjent for sitt arbeid innen hypnose og psykosomatisk medisin.

BiografiRediger

Léon Chertok avla doktorgrad i medisin i Praha i 1938. Da han kom til Frankrike i 1939 gikk han inn i motstandsbevegelsen. I 1947 arbeidet han ved en psykosomatisk avdeling ved Mount Sinai sykehuset i New York, under ledelse av psykoanalytikeren Lawrence Kubie. Tilbake i Frankrike gikk han i analyse hos Jacques Lacan fra 1948 til 1954. Fra 1948 til 1949 var han assistent hos Marcel Montassut ved det psykiatriske sykehuset i Villejuif. I 1950 grunnla han senteret for psykosomatisk medisin i Villejuif sammen med Victor Gachkel. På denne tiden gjorde han også frivillig arbeid hos urologen Pierre Aboulker.

Gjennom 1950-tallet reiste han til USA der han lot seg hypnotisere av Milton Erickson, og i Tyskland hos Johannes Heinrich Schultz. Det var på denne tiden at han også traff psykoanalytikeren Raymond de Saussure og Robert Amadou, spesialist på 'animalsk magnetisme'. I 1957 bidro han til opprettelsen av den franske organisasjon for psykosomatisk medisin, sammen med Michel Sapir og Pierre Aboulker. I 1959 holdt han sitt første foredrag om hypnose for psykoanalytikere i regi av Henri Eys selskap L'évolution psychiatrique'. Slutten av 1970-tallet og 1980-tallet var preget av hans samarbeid med filosofene François Roustang, Mikkel Borch-Jacobsen, Michel Henry og Isabelle Stengers.

Chertok mente at psykoanalytikerne overså hypnosens betydning og ble dermed også gjenstand for kraftig kritikk fra deres side. Han gikk, som nevnt, i analyse hos Jacques Lacan, og han var elev hos Francis Pasche men ble ikke godtatt som medlem av Société Psychanalytique de Paris. Han holdt også kontakt med sovjetiske psykiatere. Hans posisjon som "kjetter" førte til at han ble isolert og hans bidrag til hypnosen ble oversett, til fordel for den ericksonske skolen. Sammen med Isabelle Stengers kom han i flere bøker inn på årsakene til sin motstand ovenfor den tradisjonelle psykoanalytiske tilnærming og dens institusjoner.

VerkRediger

  • De psykosomatiske metoder og barsel uten smerter, 1957
  • Hypnosen – teoretiske og praktiske problemer, 1959
  • Avslapningen – teoretiske og praktiske aspekter, 1959
  • Hypnosen, 1965 (Bearbeidet og utvidet utg. 2006 (ISBN 2228881147))
  • Kvinnelighet og moderskap – barsel uten smerter, 1969
  • Hypnose uten ende, 1972
  • Psykoanalysens fødsel – fra Mesmer til Freud, 1973 (Red. utg. 1997, i serien Les Empêcheurs de penser en rond (ISBN 2908602881))
  • Kunnskapsmangel hos psyko(analytikerne), 1979
  • Suggesjonens aktualitet, 1983
  • Hypnosens tilbakekomst – 200 hundreårs kamp, 1984.
  • Hypnose og psykoanalyse, 1987, sammen med Mikkel Borch-Jacobsen
  • Hjertet og fornuften - spørsmålstegn ved hypnosen fra Lavoisier til Lacan, 1989, sammen med Isabelle Stengers
  • Hypnose og suggesjon, 1989
  • En kjetters memoarer, 1990, sammen med Isabelle Stengers og Didier Gilles
  • Hypnosen og dens narcissistiske krenkelse, sammen med Isabelle Stengers
  • Hypnosen mellom psykoanalysen og biologien, 2006

FilmRediger

  • Kroppen og tanken, 1990, sammen med Didier Michaux

ReferanserRediger