Åpne hovedmenyen

Læreboknormalen av 1959 var en reform for bokmål og nynorsk som hadde til hensikt å lage en strammere norm for lærebøkene i skolen. Det gis ofte et feilaktig inntrykk av at det ikke fantes en læreboknormal før 1959. Læreboknormalen er alltid den alminnelige rettskrivningen unntatt sideformene. Det mange mente var et problem, var at 1938-rettskrivningen hadde for mange hovedformer. Poenget med læreboknormalen av 1959 var derfor å gjøre flere hovedformer (der det var dobbeltformer) enten til sideformer eller ta dem ut av rettskrivningen. Det ble også gjort andre endringer enn disse rangeringene, derfor er ikke "læreboknormal" en helt presis betegnelse på denne reformen. Den var i virkeligheten en revisjon av 1938-rettskrivningen.

Denne bredere revisjonen var delvis et forsøk på å roe ned språkstriden som raste i Norge på denne tiden (se foreldreaksjonen mot samnorsk). En alminnelig oppfatning er at denne revisjonen var "et halvt skritt tilbake" i forhold til 1938-reformen.[1] Dette var imidlertid ikke nok til å stagge striden, da språknormeringen fremdeles bygde på den samme språkpolitikken som 1938-reformen, nemlig "samnorsk folkemål". Dette skyldtes blant annet at normalen ble utviklet av Norsk språknemnd, en institusjon som ble opprettet av Stortinget åtte år tidligere, og som hadde samnorsk folkemål som sitt mandat.

EndringerRediger

BokmålRediger

For bokmålet gjorde reformen at ord med -ere nå fikk dobbelkonsonant og noen ord på hv- i stedet fikk v-. Antallet valgfrie former ble innskrenket, og det var de mest «fornorskede» formene som ble hovedformer. Eksempelvis ble vatn, ramn, botn, dokke, mjøl og bein hovedformer som lærebøkene måtte bruke. Formene vann, ravn, bunn, dukke, mel og ben ble stående som sideformer (klammeformer). Mer generelt ble antall ord med obligatorisk diftong, a-endelse i bestemt form entall, og a-endelse i preteritum, kraftig redusert.[2]

NynorskRediger

Nynorsken fikk gjeninnført noen gamle former som hadde blitt fjernet i tidligere reformer. Kløyvd infinitiv ble sideform, og infinitiv kunne nå valgfritt ende på -a eller -e. Mange av endringene i nynorsk innebar en tilnærming til bokmål.

ReferanserRediger

  1. ^ Gro-Renée Rambø, Bokmålsreformen i 1981, Kr.sand. 1999, s. 38
  2. ^ Einar Haugen, Riksspråk og folkemål, Oslo 1969, s. 204

Eksterne lenkerRediger