Kvitøya
Kvitøya er ei øy som utgjør en del av Svalbard. Øya ligger i Barentshavet ca. 81 km rett øst av Nordaustlandet, og skilles fra sistnevnte av Kvitøyrenna. Øya er nesten helt dekket av is. Det er bare isfritt på vest- og nordpynten av øya.
| Kvitøya | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Polhavet | ||
| Øygruppe / del av | Svalbard | ||
| Areal | 682 km² | ||
| Lengde | 42 kilometer | ||
| Bredde | 22,5 kilometer | ||
| Høyeste punkt | Uten navn (410 moh.) | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Norge | ||
| Posisjon | |||
 Kvitøya 80°09′05″N 32°35′37″Ø | |||
Øya ble første gang sett av nederlenderen Cornelis Giles i 1707, og bar på eldre kart navnet Gil(l)es Land. Den første sikre observasjonen av øya er fra 1876, av nordmannen Johan Kjeldsen,[1] som gav øya sitt nåværende navn. Det østligste punkt på Svalbard og så også i Kongeriket Norge er Kræmerpynten på Kvitøya (33°30'58,74" E). I underkant av 60 km rett øst for Kræmerpynten ligger Victoriaøya, den vestligste av øyene som regnes til Frans Josef Land og dermed en del av Russland. Delelinjen mellom norsk og russisk sektor ligger langs 35° østlig lengdegrad, 28 km øst for Kremerodden.[trenger referanse]
Hele øya er en del av Nordaust-Svalbard naturreservat.
Det var på Kvitøya sommeren 1930 at Bratvaag-ekspedisjonen kom over en seilduksbåt, som raskt viste seg å være restene etter Salomon August Andrées ekspedisjon. I 1897 hadde han som mål å nå Nordpolen med ballong. Levningene etter ekspedisjonens medlemmer ble funnet på den isfrie vestpynten av øya. Mannskapet hadde ikke utstyr for å klare seg gjennom vinteren og omkom høsten 1897.[2]
Kvitøya spiller en sentral rolle i Jon Michelets roman Orions belte, og filmen med samme navn, der mannskapet på fraktefartøyet «Sandy Hook» oppdager en sovjetisk lyttestasjon på øya.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Thuesen: Svalbards Historie i årstall, s. 32 og 47
- ^ Døden på Kvitøya, Podcastepisode om Bratvaag-ekspedisjonens funn på Kvitøya i 1930. Polarpionerene. Avtrykk.no. 13.06.2021.