Kujataa

verdensarvområde på Grønland

Kujataa er et subarktisk landbruksområde i Kujalleq kommune på sørspissen av Grønland.[1][2] Det har vært drevet landbruk her siden vikingstiden. Kujataa ble i 2017 innlemmet på UNESCOs verdensarvliste som «Kujataa på Grønland; norrønt og inuittisk landbruk ved randen av isbreen» – «Kujataa Greenland: Norse and Inuit Farming at the Edge of the Ice Cap». Det er det andre verdensarvstedet på Grønland, etter Ilulissatfjorden.

Kujataa
UNESCO logo.svg   UNESCOs verdensarv   Welterbe.svg
Hvalsey.jpg
LandGrønland Grønland
Innskrevet2017
Kriterium (V)
Se ogsåVerdensarvsteder i Norden
ReferanseUNESCO nr. 1536
Kujataa ligger i Grønland
Kujataa
Kujataa (Grønland)

Kujataa omfatter de fem områdene Qassiarsuk (Skovfjorden eller Brattahlíð), Igaliku (tidligere sete for Garðar bispedømme), Sissarluttoq, Tasikuluulik (Vatnahverfi) og Qaqortukulooq (Hvalsey), som representerer 1000 års landbrukskultur og kulturlandskap i Sør-Grønland. Blant severdighetene er Hvalsey kirkeruin, bispesetet ved Garðar og Eirik Raudes gård Brattahlíð.

HistorieRediger

Det har vært drevet landbruk på Sør-Grønland i to adskilte perioder. Eirik Raude var den første nordboeren, som slo seg ned i Grønland. Han etablerte samfunnet i Austerbygd i 985. Så ble det bodd og drevet landbruk her fram til en gang på 1400-tallet.

Nordmannen Anders Olsen (1718-1786) kom til Grønland i 1742. Efter mange års tjeneste hos Det Kongelige Octroyerede Almindelige Handels-Compagnie tok han avskjed i 1780. Han slo seg ned i Upernaviarsuk, hvor det nå ligger en landbruksskole og en forsøksgård. I 1783 flyttet familien Olsen til Igaliku (Garðar). Her etablerte Olsen og hans grønlandske kone Tuperna det første moderne landbruket på Grønland. De gjenbrukte nordboernes beitemarker, og også mange av bygningssteinene fra deres hus.

I 1924 oprettet Elisabeth og Otto Frederiksen det første moderne fåreholderstedet i Qassiarsuk (Brattahlíð). I dag er det flere sauebønder i Sør-Grønland.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger