Den norrøne bosetningen på Grønland

Eirik-Raudes Grønland

Den norrøne bosetningen på Grønland var utvandrere fra Norge og Island som bosatte seg på Grønland på slutten av 900-tallet i forbindelse med landnåmet i vest. På det meste kan den norrøne bosetningen ha bestått av over 2000 mennesker.[1] Det var norrøn bosetning på Grønland i nærmere 500 år før den gradvis forsvant i løpet av 1400-tallet. De viktigste primærkildene til informasjon om den norrøne kolonien, er Grønlendingenes saga, Eirik Raudes saga og Kongespeilet.

De første landnåmsmenneneRediger

 
Eirik Raude var en av de første norrøne bosetterne på Grønland

Den første norrøne personen som kom til Grønland, skal ifølge Grønlendingenes saga ha vært Eirik Raude. Eirik var norsk, og kom opprinnelig fra Jæren. På grunn av en drapssak reiste han og faren hans til Island, som ble befolket omtrent hundre år tidligere. På Island møtte han kona Tjodhild, og de fikk sønnen Leiv Eiriksson. Etter nok en drapssak ble Eirik dømt fredløs, og seilte ut for å finne nytt land i vest han hadde hørt om. Han kalte landet Grønland, fordi han mente flere ville bosette seg der dersom landet hadde et godt navn.

Etter tre års utforsking av øya, reiste Eirik tilbake til Island, og fikk med seg flere venner som også ville bosette seg på Grønland. 25 skip skal ha forlatt Island den sommeren, men kun 14 kom frem. Dette skjedde «15 år før kristendommen ble lovfestet på Island[år 1000]», altså i 985. De mennene som kom i land sammen med Eirik, var ifølge sagaen Herjolf, Kjetil, Ravn, Sølve, Helge, Stirre-Thorbjørn, Einar, Havgrim og Arnløg.[2]

Eirik og følget hans bosatte seg det de kalte Austerbygd, på sydspissen av Grønland. Det var også to mindre bygder, Vesterbygd og Mellombygda på vestkysten. Sistnevnte bestod trolig bare av noen få gårder.[1]

RessursgrunnlagRediger

 
Kongespeilet fra ca. 1250 inneholder mye informasjon om ressursgrunnlaget til den norrøne bosetningen på Grønland

MatproduksjonRediger

Den norrøne bosetningen på Grønland levde hovedsakelig av fiske og husdyrhold. I starten var trolig fisket det viktigste, men etterhvert ble husdyrhold mer vanlig.[3] Seterdrift fikk en avgjørende betydning for landbruket. Setrene gjorde det mulig å utnytte ressursene i et større område.[4] Forfatteren av Kongespeilet kan berette følgende om kostholdet og gårdsdriften på Grønland: «Det fortelles at det i Grønland er gode gressganger, og der er store og gode gårder, ti man har mange kreaturer og får, og man lager der meget smør og mye ost; derav lever man fortrinnsvis og likeledes av kjøtt og allslags fangst, både reinsdyrkjøtt, hvalkjøtt, sælkjøtt og bjørnekjøtt; av alt dette lever folk i det land.»[5] Her beskrives et forholdsvis variert kosthold, men forfatteren omtaler nok hovedsakelig de rike gårdene på 1200-tallet, og er ikke nødvendigvis representativt for hvordan bosetningen den første tiden eller på de fattigste gårdene levde. Disse levde trolig hovedsakelig av sjømat.[6]

Man trodde lenge at norrøne bosetningen ikke dyrket korn på Grønland, på grunn av det harde klimaet.[7] I 2010-2011 fant imidlertid danske arkeologer spor etter dyrking av bygg på Grønland.[8] Beretningen i Kongespeilet står heller ikke i motsetning til dette, da forfatteren skriver at: «[O]m det er noen kornavl der eller ei, mener jeg at landet kun i ringe grad nærer seg av den, men der finnes dog dér de menn — de mest utmerkede og mektigste —, som forsøksvis prøver å så, men størsteparten i det land vet dog ikke hva brød er og har ennå aldri sett brød.»[5]

HandelRediger

Den norrøne bosetningen drev også med handel. I Kongespeilet kan vi lese at «[I] Grønland er det så, som du selv kan gjette deg til, at alt hva føres dit fra andre land, er dyrt dér, ti landet ligger så langt borte fra andre land at man sjelden reiser dit. Alt hva man skal ha for at hjelpe landet (befolkningen) med, må kjøpes fra andre land, både jern og alt det tømmer, hvorav de skal bygge hus. Men følgende gods fører man derfra (kjøpt) for sine egne varer: bukkeskinn, kuhuder, selskinn og de rep vi før talte om, som man skjærer av de fisk som kalles hvalrosser og som kalles ‘svær-rep’ (hudrep), samt disse fiskenes tenner.»[5] Vi ser altså at de norrøne grønlenderne var avhengige av tilførsel av jern og tømmer, og at de byttet bort eller solgte skinn, huder, hud-rep og hvalrosstenner.

Kristendommen og kirkenRediger

 
«Kong Olav prøver å overtale Hårek.» (Halfdan Egedius 1899). Olav Tryggvason skal også ha vært den som kristnet den norrøne bosetningen på Grønland.

Innføring av kristendommenRediger

Ifølge Snorre var det den norske kongen Olav Tryggvason som kristnet den norrøne bosetningen på Grønland. Eirik Raudes sønn Leiv skal ha oppsøkt Olav i Norge sommeren 999 og blitt døpt.[9] Våren etter, år 1000, skal Olav ha sendt Leiv til Grønland med en prest for å kristne grønlendingene. Snorre lar det skinne gjennom at Leivs far Eirik ikke var spesielt begeistret for denne presten.[10] De norrøne grønlendingene ble likevel kristne, som resten av det norrøne området.

KirkebyggingRediger

Den første kirken på Grønland skal ha vært Tjodhild-kirken, oppkalt etter Leivs mor Tjodhild, og trolig også på initiativ fra henne.[11] Kirken var, som de fleste av de første kirkene i Norden, svært liten, bare 7 kvadratmeter. De første gudstjenestene foregikk trolig ute, og selve kirkebygget ble i hovedsak benyttet av kirkeeierne (her Tjodhild) og deres familier.[12]

KlostreRediger

To klostre ble bygget på Grønland; et munkekloster av augustinerordenen, og et nonnekloster av benediktinerordenen. Begge lå i Austbygd, og ble sannsynligvis grunnlagt på slutten av 1100- eller begynnelsen av 1200-tallet. Grunnleggelsen av to klostre tyder på at dette var en periode med velstand på Grønland. Det var trolig biskoper eller lokale høvdinger som stod bak klosterbyggingen.[13]

PresterRediger

De første prestene på Grønland var trolig, som på Island, lokale høvdinger. De forholdsvis fredelige forholdene på begge øyene gjorde at en stilling som prest kunne hjelpe eliten å opprettholde sine posisjoner.[14] Prestene fikk etterhvert også høyere status over hele det norrøne området, og begynte å ta seg betalt for tjenester. Tienden ble innført på Grønland på begynnelsen av 1100-tallet.[15]

Bispesømme og biskoperRediger

Grønland fikk sitt eget bispedømme, Garðar bispedømme i 1124. Det lå først under Lund, det første nordiske erkebispedømmet, men i 1152 fikk Norge sitt eget erkebispedømme, Nidaros, og Garðar ble da lagt under dette. Garðar lå i Austbygda, og omfattet 16 kirker.[16]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Jon Vidar Sigurdsson (2008): 45
  2. ^ Grønlendingenes saga, kap. 1
  3. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 57
  4. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 54-55
  5. ^ a b c Kongespejlet (Konungs Skuggsjá): Første avsnitt, "Grønlands undere." Fra dansk oversettelse, fornorsket sitat.
  6. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 58
  7. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 57-58
  8. ^ "Vikingene dyrket korn på Grønland", Forskning.no 2012
  9. ^ Snorre: Olav Tryggvasons saga, kap. 86
  10. ^ Snorre: Olav Tryggvasons saga, kap. 96
  11. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 152
  12. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 154
  13. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 159-160
  14. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 155
  15. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 157
  16. ^ snl.no, Garðar

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger