Kontaktledningsmontør

En kontaktledningsmontør er en person som besørger montering, drift og vedlikehold av kontaktledninger («kjøreledninger») for sporvogn og tog.

Norge

Det finnes i hovedsak to grupper kontaktledningsmontører i Norge, og den største gruppen er Bane NORs kontaktledningsmontører. Kontaktledningsmontørene opererer i et helt annet miljø enn energimontørene.

Denne artikkelen tar for seg sporveiens kontaktledningsmontører.

Sporvognslinjene er hovedsakelig lagt i bymiljø, men også i egne forstadsbanetraseer. Montørene arbeider 90 prosent av tiden på strømførende anlegg og er derfor utsatt for risiko. Arbeidet foregår ofte når trafikken er i drift, og mange ganger under tidspress.

Yrkesbakgrunn

Kontaktledningsmontørene har ingen offisiell godkjent utdanning. Tidligere var det slik at man gikk i inntil fire år som såkalt spesialarbeider i opplæring, før man kunne bli innstilt som fagarbeider. Som fagarbeider fikk man større selvstendig ansvar ved gjennomføring av oppgavene.

Arbeidsområde og risiko

Kjøreledningene

Spenningen på et kjøreledningsanlegg for sporvogn er mellom 600 V og 800 V. Strømforsyningen seksjoneres opp i felt, adskilt av såkalte seksjonsadskillere. For hvert felt er det egne matekabler fra likeretter-stasjoner plassert langs eller mellom linjene. Der omdannes 10 kV til om lag 650 V likespenning. Effekten på et felt avgjøres av forbruket. Et større antall vogner inne på ett felt vil sørge for større effektforbruk, og på denne måten skape strøm opptil flere kA. Dette er en faktor som må tas hensyn til i forhold til hvilke operasjoner som bør utføres ved full drift.

Kjøreledningen som benyttes har i ny stand en diameter på om lag 14 mm. Materialet er en stiv og massiv kobberlegering som kan bøyes og rettes med ledningsjern. Dessuten har ledningen to festespor for innfesting i ledningsklemmer. Ledningsklemmene er normalt av messing og kan påmonteres flere ulike typer isolert opphengsmateriell.

Kjøreledningen strammer seg ved kaldt vær og kan bli slakk i varmen. Begge deler krever tilsyn og justeringer. Stram kjøreledning kan ha et strekk på over ett tonn. I slike tilfeller kan det bli nødvendig å legge inn et stykke ledning (skjøt) for å ha noe å justere på. I varmen kan ledningen få såkalt mage mellom festene. Da er det behov for stramming. Montørene har derfor løpende tilsyn med kjøreledning og fester hele året.

Oppheng og montering

I bymiljø består et kontaktledningsanlegg normalt av kjøreledning, festeklemmer, isolatorer, stålbardunering (evt «Parafil»; syntetisk tau), og forankringsfester i enten mast eller husvegg. Forankringen i husveggene kan foregå med ekspanderende kroker (40mm) eller bolter som sementeres fast med av spesiallim.

Oppheng av kjøreledning ble siden slutten av 1800-tallet utført med stålbardun. Stålbardunens legering gjorde det mulig å vikle såkalte «øyne» med spesielle viklejern, som da gjorde det mulig å kappe til riktig lengde, for å lage og feste øyet i enten krok, masteklave eller isolator. Gjennom store deler av 1900-tallet nøyde man seg med én isolator mellom kjøreledning og bardun. Men mot slutten av århundret satte man krav til å ha minst to isolatorer mellom kjøreledning og vegg/mast. Noe senere ble dette igjen endret til to ferrit-isolatorer inn mot vegg/mast, for å øke sikkerheten for montørene.

Etter hvert kom også «Parafil», et syntetisk fiber innkapslet i myk plast. Parafil isolerer mot kjørestrømmen, veier lite, og er enkel å tilpasse. Bruk av Parafil krever andre fester mellom kjøreledning og festeklemmer. I kurver benyttes Parafil vanligvis ikke alene, fordi sidetrekket ofte blir stort på grunn av krappe svinger i sportraséen. I slike tilfeller benytter man gjerne Parafil i hver ende, og en lengde med stålbardun i midten. «Parafil» er et varemerke registrert av Linear Composites Ltd i Storbritannia.

Kjøreledningen må holde en jevn høyde på 5,5 meter over bakken. Det betyr at avstanden mellom spor og vegg på hver side avgjør hvor høyt veggforankringen skal plasseres. Dessuten vil et langt oppheng bli mye strammere enn et kort, noe som får betydning for forankringens robusthet. En gammel vegg kan i blant ikke gi god nok forankring, og montøren kan risikere at kroken rives ut ved stramming av opphenget. Denne strammingen kan komme opp i inntil ett tonn. En mast foran bygget kan være eneste alternativ om feste i vegg regnes som usikkert.

Det finnes en rekke varianter av ledningsholdere. Noen har isolatorer (klokkeholdere, kurveholdere), mens andre er beregnet for feste direkte til Parafil. En tredje variant er armer og bøyler av stål som igjen festes til tilpassede isolatorer, kurveholdere, eller utliggere. Utliggere er rør eller massiv glassfiber som ofte benyttes på egne traseer.

Risikofaktorer

Like viktig som at opphenget er isolert er det at montørenes spesielle kjøretøy er isolert. Isolasjonen skal tåle minst 1000 V og måles rutinemessig ved såkalt isolasjonsmåling. Montørene må hele tiden være klar over hvor de står og hva de holder i – sett i forhold til kjøreledningen og alle negativt ladede omgivelser (stort sett alt), noe som gjelder spesielt i samvirke med folk på bakken eller inntil vegg eller mast. Bilens dekk er ingen isolasjon mot kjørestrømmen fordi den negative ladningen finnes i asfalten så vel som i skinnene.

Et annet forhold montørene må forholde seg til er trafikken som normalt passerer under arbeidsplattformene de står og arbeider på. Høye kjøretøyer kan kollidere med arbeidsplattformene om de står for lavt.

Ofte arbeider to lag sammen om utskifting av gammelt oppheng. Montørene bruker kastetau for å trekke barduner over kjøreledningene. I slike tilfeller må det tas hensyn til mange forhold; biltrafikk, sporvognstrafikk, fotgjengere og kjørestrøm.