Konstantin VI
Konstantin VI (gresk: Κωνσταντῖνος Ϛ΄, Kōnstantinos VI; født 14. januar 771, død 19. august 797 i Bysants) var bysantinsk keiser fra 780 til 797. Han var det eneste barnet til Leo IV og Irene. Han ble den siste mannlige keiser av det isauriske dynasti som hadde hatt makten siden innsettelsen av hans oldefar Leo III i 717.
| Konstantin VI | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. jan. 771 Konstantinopel | ||
| Død | 19. aug. 797 (26 år) Konstantinopel | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Maria of Amnia Theodote | ||
| Far | Leo IV | ||
| Mor | Irene av Athen | ||
| Barn | Euphrosyne Leo | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
Se også liste over østromerske keisere | |||
Liv og virke rediger
Medkeiser og mindreårig keiser rediger
Konstantin ble kronet til medkeiser av faren i 776. Han arvet keisertittelen som enekeiser i 780 da han var ni år. Konstantin var fortsatt umyndig, og hans mor Irene stod derfor i spissen for styret.
I 787 undertegnet Konstantin dekretet fra det andre konsil i Nikea, men det synes som om han egentlig hadde sin sympati for ikonoklasmen.
Enekeiser rediger
Konstantin var på dette tidspunktet fylt 16 år, men hans mor hadde ennå ikke overdratt den utøvende myndighet til ham. Dette var en kilde til misnøye i deler av hæren. Etter at Irene og hennes hofforstander Stauriakos i 790 ble styrtet i et opprør fra armenske soldater i arméen, viste Konstantin gode anlegg for lederskap. Irene beholdt tittel som keiserinne, og Konstantin måtte så nedkjempe de opprørske soldatene til de ville akseptere denne ordningen.
Også et opprør anført av onkelen, Nikeforos, måtte Konstantin slå ned. Onkelen hadde satt ham i et kloster for å hindre ham i å lære seg regjereriets håndverk.
Konstantin kalte så tilbake sin mor, som var karaktersvak og vankelmodig, til å ta del i regjeringen. Han var ulykkelig i sitt ekteskap og inngikk en forbindelse med en hoffdame, Teodata.
Irene var samvittighetsløs nok til å støtte ham da han valgte å sette sin rette hustru i kloster og ekte Teodata. Prestenes og munkenes forbitring over tvegiftet var grenseløs. I tillegg til at handlingen var upopulær, var den sannsynligvis også ulovlig, skjønt dette ble ignorert av patriarken av Konstantinopel.
I 797 brøt det ut et nytt opprør; denne gangen ansporet av Irenes forbundsfeller og med hennes samtykke. Folket og soldatene overgav den nå sterkt upopulære Konstantin den 19. april 797, som Irene lot fengsle og blinde.
Død rediger
Når Konstantin døde, er usikkert - men det var sikkert før 805. Det desidert mest sannsynlige var at han døde nokså raskt etter at han ble blindet.
Han ble begravet i Den hellige Euphrosynas kloster, som Irene hadde grunnlagt.
Eksterne lenker rediger
Litteratur rediger
- Leslie Brubaker, John F. Haldon: Byzantium in the Iconoclast era. c. 680–850. A History. Cambridge University Press, Cambridge u. a. 2011, ISBN 978-0-521-43093-7.
- Ralph-Johannes Lilie, Claudia Ludwig, Thomas Pratsch, Ilse Rochow, Beate Zielke: Prosopographie der mittelbyzantinischen Zeit. 1. Abteilung: (641−867). Band 2: Georgios (#2183) – Leon (#4270). Nach Vorarbeiten F. Winkelmanns erstellt. Herausgegeben von der Berlin-Brandenburgischen Akademie der Wissenschaften. De Gruyter, Berlin 2000, ISBN 3-11-016672-0, S. 497−500 Nr. 3704.
- Alexios G. Savvides, Benjamin Hendrickx (utg.): Encyclopaedic Prosopographical Lexicon of Byzantine History and Civilization. Vol. 2: Baanes–Eznik of Kolb. Brepols Publishers, Turnhout 2008, ISBN 978-2-503-52377-4, S. 246–249.
 Østromersk keiser | ||
| Isauriske dynasti | ||
| Forgjenger: Leo IV |
780–797 | Etterfølger: Irene |
| Østromerriket | ||