Kong Vikram og vampyren Baital

Kong Vikram og vampyren Baital (Sanskrit: वेतालपञ्चविंशति, vetālapañcaviṃśati eller Baital Pachisi som betyr «femogtyve fortellinger om Baital») er en indisk litterær syklus av eventyr fra 11. århundre redigert av Somadeva og inkludert i det større verket Kathasaritsagara. Syklusen er basert på tidligere muntlige overleveringer.

Illustrasjon fra Richard Francis Burtons gjendiktning av eventyrene i 1870

Den bærende fortellingen er om kongen Vikram, kongssønnen Dharma Dwaj, vismannen Shanta-Shil og den menneskelignende og blodsugende flaggermusdemonen Baital. Baital henger opp-ned fra et tre and tar tilflukt i døde skapninger som han levendegjør.

Kongen sto i takknemlighetsgjeld til vismannen og gjør det vismannen ber om. Vismannen tar kongen og hans sønn med til en øy der spøkelser og demoner holder til. På øya bor blant andre flaggermusdemonen Baital, og det var dette vesenet kongen hadde som oppdrag å fange for å gjengjelde vismannens tjenester.

Kongen og prinsen jakter og jakter etter Baital, men den slipper alltid unna. Hver gang Vikram prøver å fange demonen forteller den en historie som ender i en gåte med moralsk innhold.

I avslutningsfortellingen er de til slutt så trette at de legger seg under et tre og faller i søvn. I søvnen åpenbarer Baital for kongen historier om kjærlighet, godhet og ondskap og avslører for ham at vismannens egentlige plan er å ta kongemakten. Det er derfor kongen og prinsen er sendt for at demonen skulle fortære dem. Neste morgen drar kongen og prinsen etter vismannen og overgir ham til Baital i sitt sted.

Deler av verket ble gjendiktet til engelsk av Richard Francis Burton[1] og andre, og til tysk av Hermann Brockhaus (de)[2].

Referanser rediger