Åpne hovedmenyen
«Så gikk Kjetta langt og lenger enn langt.» Illustrasjon til folkeeventyret «Kjetta som var så fæl til å ete», tegnet av Theodor Kittelsen til en utgave av Asbjørnsen og Moes eventyr først utgitt i 1907.

«Kjetta som var så fæl til å ete» (1841-1844) er et norsk folkeeventyr, i undersjangeren remseeventyr[1], som inngår i samlingen Norske folkeeventyr og ble ført i pennen av Peter Christen Asbjørnsen. Også Jørgen Moe og flere andre har bidratt til boka, blant andre Theodor Kittelsen og Erik Werenskiold med illustrasjoner.

Betegnelsen kjette beskriver en hunnkatt. Eventyret ligner mye på andre remsefortellinger, som for eksempel «Stormaga-pis», «Musi som hadde ete så lite», «Musa som åt så mykje» og «Katta som åt opp eit smørstykke»[1]

HandlingRediger

Eventyret innledes sånn: «Det var en gang en mann som hadde ei kjette, og den var så fælende stor og slem til å ete at han ikke kunne ha henne lenger. Så skulle hun til elvs med en stein om halsen; men før hun skulle avsted, fikk hun et mål mat. Kjerringa satte til henne et grautfat og et lite trau matfett. Det rev hun i seg, og satte av gårde ut gjennom glaset. Der sto mannen på låven og tresket.

"God dag, du mann i huset," sa kjetta.

"God dag, du kjette," sa mannen; "har du fått deg noe mat i dag?" sa han.

"Å, jeg har fått et lite grann, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa hun, og så tok hun og åt opp mannen.

Da hun hadde gjort det, gikk hun i fjøset; der satt kjerringa og melket. "God dag, du kjerring i fjøset," sa kjetta.»

og så videre.

ReferanserRediger