Kirkeverge
Kirkevergen er den øverste administrative lederen i et kirkelig fellesråd, som fins i hver kommune i Norge. Kirkevergen kan ansettes i heltids- eller deltidsstilling. Kirkeverge er en av de eldste norske profesjoner og oppstod rundt 1150.[1] Stillingen er nevnt allerede i Frostatingsloven: «Det skal vera ombudsmann for kyrkjejordene innafor heradet og sokna som er den vitugaste, og som erkebispen peikar ut».[1]
Det har tidligere vært både tre- og fireårig kirkevergeutdannelse på høgskolenivå, men dette er avskaffet.
En kirkeverge har ansvar for personal, økonomistyring, helse, miljø og sikkerhet, bygg- og gravplassforvaltning.[2] Før den nye kirkeloven trådte i kraft 1. januar 1997 var den lokale forvaltningen av kirken en del av kommuneadministrasjonen, og kirkevergen var da etatssjef underlagt kommunens rådmann.
Ved innføringen av kirkeloven i 1997 ble den lokale kirkepolitikk og -forvaltning innenfor gravplasser, personell, økonomistyring og byggdrift overført fra kommunen til det nye folkevalgte forvaltningsorganet kirkelig fellesråd. Organisasjonsformen "kirkelig fellesråd" regnes etter enhetsregisterets definisjoner som en del av kommuneforvaltningen, og kommunen er lovpålagt å underholde kirkelig fellesråd. En kirkeverge kan sidestilles med en kommunal rådmann ved at disse begge er øverste administrative leder for hvert sitt folkevalgte organ og rettssubjekt innenfor kommuneforvaltningen.
Flere steder betegnes stillingen som daglig leder, som også er det begrepet kirkeloven bruker om kirkevergestillingen. Enkelte steder brukes begrepet kirkesjef som har sin opprinnelse fra den tid kirkevergen var etatssjef i kommunen. Bortsett fra stillinger lønnet av staten gjennom Kirkerådet og bispedømmerådene, er Den norske kirkes stillinger lønnet av kirkelig fellesråd, og har dette som arbeidsgiver.[2]
Referanser
rediger- ^ a b Bente Skårberg (2. mai 2007). «Der linjene møtes» (PDF). Diakonhjemmets høgskole. Besøkt 25.06.2016.
- ^ a b Kulturdepartementet (01.01.1997). «Kirkeloven». Lovdata. Besøkt 26.06.2016.