Kenneth Hugo «Ken» Adam (opprinnelig Klaus Hugo Adam, født 5. februar 1921 i Berlin i Tyskland, død 10. mars 2016 i London[9]) var en britisk filmscenograf. Adam er kjent som skaperen av scenografien i 1960- og 1970-årenes James Bond-filmer.[10] Han har vunnet to Oscar for beste scenografi for Barry Lyndon og Kongens galskap, og i alt medvirket han på 70 filmer hvorav syv var i James Bond-serien. Han ble adlet i 2003 som den første filmscenograf.[10]

Ken Adam
FødtKlaus Hugo Adam
5. feb. 1921[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Berlin[5]
Død10. mars 2016[2][3][6][7]Rediger på Wikidata (95 år)
London
BeskjeftigelseScenograf, produksjonsdesigner Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity College London
St Paul's School
Französisches Gymnasium Berlin
The Bartlett
NasjonalitetStorbritannia
Tyskland
Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
Utmerkelser
7 oppføringer
Offiser av Den britiske imperieordenen
Oscar for beste scenografi (1974) (for: Barry Lyndon)
Oscar for beste scenografi (for: Kongens galskap)
Knight Bachelor
Royal Designer for Industry (2009)[8]
Art Directors Guild Lifetime Achievement Award
Lucky Strike Designer Award (2008)

Mr Adam took Ian Fleming's outlandish spy stories and made them look stranger and snazzier than audiences could have imagined.

The Economist[11]

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

 
Adam på Boulevard der Stars i fødebyen Berlin, 2012.

Klaus Hugo Adam ble født i en velstående jødisk familie i Berlin.[12] Faren drev sammen med sine brødre en fremgangsrik klesbutikk. Da nazistene tok makten ble familiens forretning tvunget i konkurs og i 1934 emigrerte deler av familien til Storbritannia. Adam gikk på St. Paul's School i Barnes, University College London og Bartlett School of Architecture der han studerte arkitektur. Under andre verdenskrig tjenestegjorde han i Storbritannias flyvåpen. Fan fløy etterhvert jagerflyangrep «mot nazistene og Hitler, men ikke mot Tyskland». Dermed var han en av tre tyskere i Royal Airforce. En av de to andre var hans bror Denis. Etter krigen studerte han arkitektur.[10][11]

Karriere i filmproduksjon rediger

 
«The War Room» designet av Adam til Dr. Strangelove.

Til filmen kom han i 1948 og under 1950-årene arbeidet han som scenograf med filmer som Soho Incident, Jorden rundt på 80 dager (1956) og Ben-Hur (1959). Han hadde ansvaret for scenografien for flere filmer av Robert Aldrich.

I 1962 ble han for første gang scenograf for en James Bond-film - Dr. No. Bondfilmer som Goldfinger (1964) (blant annet innsiden av Fort Knox[10]), Operasjon Tordensky (1965), James Bond i Japan (1967) og Diamanter varer evig (1971) fulgte. Hans siste Bond-film var Moonraker (1979). Til James Bond i Japan laget han figuren Blofelds skjulested i en vulkan.[10] Adams ideer til scenografi ble brukt som utgangspunkt for manus og historie. Adams fant blant annet på utskytingssetet i Aston Martin og Lotus Esprit som kunne brukes som ubåt. Noen av hans design var så overbevisende at publikum trodde at de virkelig hadde vært inne i Fort Knox.[11]

I 1960-årene gjorde Ken Adam også scenografien for The Ipcress File (1965) og Funeral in Berlin med Michael Caine, samt bilen i Chitty Chitty Bang Bang.

1964 skapte han scenografien, deriblant det velkjente krigsrommet, for Stanley Kubricks Dr. Strangelove.[13] Han var også scenograf for Kubricks Barry Lyndon (1975) som han fikk en Oscar for beste scenografi. Han fikk også en Oscar i 1994 for Kongens galskap. Ken Adam ble dessuten nominert til Oscar for Spionen som elsket meg (1977) og Addams Family Values.

 I was in the States giving a lecture to the Directors Guild when Steven Spielberg came up to me. He said 'Ken, that War Room set for Strangelove is the best set you ever designed'. Five minutes later he came back and said 'no it's the best set that's ever been designed'. 

Ken Adam[13]

I 1977 var Kubrick innom Pinewood studio der Bond-filmen The Spy Who Loved Me. Adam var ansvarlig for scenografi og ba Kubrick komme for å gi ham råd i hemmelighet. Etter Barry Lyndon hadde Adam bestemt seg for aldri mer å jobbe for Kubrick til tross for at han beundret Kubrick og hadde et nært forhold.[13]

Referanser rediger

  • Oversatt fra engelskspråklig wikipedia
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119368889, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000021058, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Prabook, Prabook-ID 772022[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Artists of the World Online, AKL Online kunstner-ID 42254793[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, BNF-ID 14607614s[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ filmportal.de, Filmportal-ID cbd39bec923d4d9d9b4674f2484abf26, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ arkiveringsdato 9. januar 2021, arkiv-URL web.archive.org, www.thersa.org, besøkt 9. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Sir Ken Adam, James Bond production designer, dies aged 95 - BBC News». BBC News (engelsk). Besøkt 11. mars 2016. 
  10. ^ a b c d e «Bond designer Sir Ken Adam dies aged 95». BBC News (engelsk). 11. mars 2016. Besøkt 6. februar 2020. 
  11. ^ a b c «Ken Adam: The Man With The Midas Touch». The Economist. 11. mai 2016. ISSN 0013-0613. Besøkt 6. februar 2020. 
  12. ^ Dowd, Vincent (16. august 2013). «The 'adventure' of working with Kubrick». BBC News (engelsk). Besøkt 6. februar 2020. «Sir Ken was born Klaus Adam in 1921. The prosperous Jewish family fled Germany as he entered his teens but his Berlin accent remains. Even in retirement he is British cinema's doyen of production design, whose credits include most of the Bond films up to Moonraker (1979).» 
  13. ^ a b c Dowd, Vincent (16. august 2013). «The 'adventure' of working with Kubrick». BBC News (engelsk). Besøkt 6. februar 2020. «In 1977, designing the Bond film The Spy Who Loved Me, Sir Ken had built a vast set at Pinewood studios. It included a supertanker which was proving hard to light. "So I called Stanley up and asked him down to Pinewood to give me ideas. At first he said I was out of my mind but eventually he agreed to come on a Sunday when only security were around. "He spent three or four hours with me telling me how he would light the stage. And of course the whole thing being in secret appealed to Stanley's sense of drama. But I knew we would never work together again. And Stanley didn't ask - he'd been so scared when he saw what happened to me half way through Barry Lyndon."» 

Eksterne lenker rediger