Keiser Taizu av Song

(Omdirigert fra «Keiser Taizu (Songdynastiet)»)

Keiser Taizu av Kina (kinesisk: 太祖), opprinnelig general Zhao Kuangyin (趙匡胤, født 21. mars 927 i Luoyang, død 14. november 976) var den første av keiserne under Song-dynastiet. Hans regjeringstid som keiser varte fra 960 til hans død.

Keiser Taizu av Song
Født21. mars 927Rediger på Wikidata
Det yngre Tang-dynastiet
Død14. nov. 976[1]Rediger på Wikidata (49 år)
Kaifeng
BeskjeftigelseMilitær befalingshavende, hersker Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleEmpress Xiaohui[2]
Wang[2]
Song[2]
FarZhao Hongyin[2]
MorDowager Du[2]
Søsken
6 oppføringer
Princess Yanguo Zhang
Princess Chenguo Zhang
Zhao Kuangji
Keiser Taizong av Song
Zhao Tingmei
Zhao Kuangzan
Barn
10 oppføringer
Zhao Dexiu[2]
Zhao Dezhao[2]
Zhao Delin[2]
Zhao Defang[2]
Zhao Shi[2]
Zhao Shi[2]
Zhao Shi[2]
Chengguo
Yongguo
申國公主
NasjonalitetSong-dynastiet[2]
GravlagtGongyi
Yongchang Mausoleum
Signatur
Keiser Taizu av Songs signatur

Bakgrunn rediger

Zhao Kuangyin kom fra en relativt beskjeden familiebakgrunn, og slekten kan ikke spores tilbake med sikkerhet lenger enn til Tang-dynastiets senere år. Hans forfader Zhao Ting (828-874) var en embedsmann i Zhuozhou i Hebei, ikke langt fra der slekten stammet fra. Dennes annen sønn Zhao Ting (851-928) og likeså sønnesønnen Zhao Jing (872-933) var også lokale embedsmen i Hebei.

Zhao Jings sønn Zhao Hongyin (899-956) fulgte ikke forfedrenes fotspor og valgte i stedet en militær karriere. Han ble Zhao Kuangyins far. Zhao Kuangyin var ikke interessert i en klassisk dannelse, og trådte også inn i hæren som offiser. I Zhou-dynastiets siste år kommanderte han de militære styrkene i hovedstadsområdet og var generalinspektør for den keiserlige hæren.

Statskupp rediger

Da den siste handlekraftige Zhong-keiseren Shizong døde i 960, etterlot han seg en syv år gammel Zhong-tronarvingen (Hou-Zhou: 951 – 960). Det var da Zhao Kuangyin grep makten ved et statskupp – angivelig var han motvillig, men lot seg overtale av sine soldater. Dermed gikk det siste av de såkalte fem dynastier under. Det avsluttet også den epoke i kinesisk historie som kalles De fem dynastiers og ti kongedømmers tid.

Regjering rediger

Han regjerte så fra 960 til 976, og fikk posthumt navnet Taizu. Han klarte å stabilisere sitt herredømme med en rekke dyktige politiske manøvrer. I stedet for å gå til kamp mot andre generaler fikk ham dem til å overgi sine kommandoer i bytte med høye titler og rundhåndede pensjoner. Han fikk den krigstrette kinesiske befolkningens støtte ved å bygge opp om de konfusianske tradisjonelle verdier, han samlet Kina, fratok militærguvernørene deres makt, sentraliserte den politiske myndighet i keiserhoffet og overførte den administrative forvaltning til sivile. Selv levde Taizu-keiseren et nøysomt liv i pakt med de konfusianske idealer, lyttet til sine ministre og sørget for at skattene ikke ble for høye.

Kaifeng ble hovedstad for et gjenforent Kina; blant Taizu-keiserens bidrag til Kinas samling var gjeninnlemmelsen av den vestlige provinsen Sichuan i 965 ved hjelp av både diplomati og militærmakt. I 975 rykket han sørover, men skulle ikke selv oppleve at det siste av de såkalte ti kongedømmer overgav seg uten kamp (i 978), fordi han selv plutselig døde i 976. Det ble i lang tid etterpå skumlet om at han var blitt snikmyrdet, men det synes vesentlig mer sannsynlig at hans høye alkoholinntak var årsaken. Snikmordlegenden synes være rene spekulasjoner utløst av avviket i den «arvefølgen» som fulgte: Det var ikke Taizus sønn som skulle overta som neste keiser, men hans yngre bror.

Hans mausoleum er i gravkomplekset for det nordlige Song i Gongyi.

Referanser rediger

  1. ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]

Litteratur rediger

  • Roland Habersetzer: Bubishi – An der Quelle des Karatedô. Palisander Verlag, 3. Auflage 2009, ISBN 978-3-938305-00-3. Mit einer Analyse der "32 Formen des Kaisers Song Taizu" (die ursprünglichen Techniken des Tàizǔ Chángquán) durch die Kampfkunstexperten Ōtsuka Tadahiko und Maik Albrecht.
  • Jacques Gernet: Die chinesische Welt. Frankfurt am Main 1997, ISBN 3-518-38005-2.
  • Denis Twitchett, Paul Jakov Smith (utg.): The Sung Dynasty and its Precursors, 907–1279, Part 1 (= Cambridge History of China 5). Cambridge University Press, Cambridge 2009.
Forgjenger:
 ingen 
Keiser av Kina (Song-dynastiet)
(960976)
Etterfølger:
 Taizong