Den karnatiske fiolinen har samme form som den europeiske fiolinen og ble av denne utviklet til et viktig og verdsatt instrument innen karnatisk musikk.

Fiolinist som hviler snekka mot siden av foten.
Fiolinist som holder instrumentet på den opprinnelige europeiske måten, dvs slik hardingfelespillere holder den. Maleri av Ravi Varma (18481906).)

I stedet for å holde instrumentet under haka holder utøveren fiolinen mot kragebeinet, slik det var vanlig tidligere og slik hardingfelespillere fortsatt gjør. Karnatiske musikere sitter i lotusstilling, og enten hviler fiolinisten snekka mot siden av foten, eller holder instrumentet på vanlig måte ut fra kroppen.

Den karnatiske fiolinen stemmes i tonene pa – sa – pa – sa (f.eks. e" – a' – e' – a) i stedet for g – d' – a' – e" som er vanlig i europeisk musikk.

Fra Oksidenten til Orienten rediger

Vediske tekster omhandler en slags vina som heter dhanurvina, det vil si «bue-vina». Ingen vet nøyaktig hva dhanurvinaen var. Noen indiske musikere hevder at det var en slags fiolin, men andre tror at det var et enkelt strykeinstrument som lignet på sarangi, et moderne nordindisk folkeinstrument. Det er iallfall klart at indiske musikere sluttet å bruke instrumentet en gang mellom den vediske tiden og middelalderen.

1600- og 1700-tallet begynte karnatiske musikere i Tamil Nadu å komme i kontakt med europeiske klassiske musikere. Fiolinen var veldig populær i europeisk klassisk musikk på den tiden, fordi den kunne brukes til å spille kompliserte og vanskelig utførbare melodier som ikke kunne spilles på andre instrumenter. De tamilske musikerne fant snart ut at den også kunne bli svært nyttig i karnatisk musikk. Et kjennetegn på karnatisk musikk er bruken av gamakam (tamil கமகம்), en skjelvende tone som er typisk og vesentlig i karnatisk musikk. Før den tid kunne en bare synge gamakam, men med fiolinen kunne de også spilles.

De første karnatiske fiolinistene rediger

Den første musikeren som brukte fiolinen i karnatisk musikk var Balusvami Dikshitar. Han var broren til Muthuswami Dikshitar, en av de «tre idoler» (tamil மும்மூர்தி mummūrti) – tre karnatiske komponister som er regnet som klassikere. Balusvami Dikshitar ble hoffmusikeren til Muthukrishna Mudaliyar og Venkatakrishna Mudaliyar, høvdinger av Manali i 1804 eller 1805. Han fortalte dem at han var interessert i fiolinspilling, derfor ble en europeisk fiolinlærer invitert til Manali i 1806. Læreren bodde i Manali i åtte år til 1814, og presenterte Balusvami for alle europeiske fiolinteknikker. Etter hvert begynte Balusvami å mestre fiolinens spillemåte i den karnatiske musikken.

I omkring 1817 kom en ny student som het Vadivelu til Muthuswami og Balusvami Dikshitar. Etter en stund ble det ganske klart at Vadivelu var et musikalsk geni. Balusvami lærte ham etterhvert å spille den karnatiske fiolinen, som snart gjorde ham til ekspert. I 1824, da han var 14 år gammel, ble han invitert av Swathi Thirunal, kongen av Travancore i det moderne Kerala. Travancore var et av de største musiksentre på denne tid. Mange musikere så hvor nyttig fiolinen i den karnatiske musikk var, og instrumentet begynte å spre seg.

Videre utvikling rediger

Etter Vadivelu og Balusvamy ble fiolinen brukt til å akkompagnere sangene i forestillinger av 'Vishnu-legender' (sanskrit हरिकथा harikathā), og ikke mer fordi teknikken enda var litt grov. På 1870-tallet skapte Tirukodikaval Krishna Ayyar en ny fiolinteknikk, som heter இழைத்து வாசிப்பு iḷaittu vācippu. Denne er enda en av de mest fundamentale teknikkene i karnatisk musikk. Iḷaittu vācippu bruker et spesielt strøk som lar fiolinisten spille opptil 64 noter og sett glidetoner i stedet for vanlige noter. En 'ri' (D-tone), for eksempel, kunne spilles som 'sa-ri-ga-ri' (C-D-E-D), 'ma-ga-ri' (F-E-D), 'ni-sa-ri' (B-C-D), 'ga-ri' (E-D), eller 'sa-ri' (C-D). Denne teknikken gav notene mer form, og gjorde fiolinen enda mer fleksibel.

Malaikottai Govindaswami Pillai utviklet det videre på 1890-tallet med முழு வில் muḷu vil-teknikken, som brukte hele boken med bølgende strøk. Det gav fiolinen en rikere lyd – like mangslungen som en sangers røst. I løpet av de neste 20 år begynte mange fiolinister å spille fiolinen som soloinstrument. Blant de mest bemerkelsesverdige av dem var Dwaram Venkataswamy Naidu, Kumbakonum Rajamanikam Pillai og Mysore T. Chowdiah.

Moderne karnatiske fiolinister rediger

Eksterne lenker rediger