Åpne hovedmenyen

HistorieRediger

Det tyske keiserrikeRediger

Under kulturkampen gikk keiserdømmet under ledelse av Otto von Bismarck mot prester som i deres prekener kommenterte politiske hendelser. Dette såkalte «prekestolmisbruk» ble forbudt i en ny § 130a, som ble opptatt i straffeloven den 10. desember 1871:

 En geistlig eller annen religionstjener som ved utøvelsen av eller som følge av utøvelsen av sitt erverv offentlig foran en menneskemengde, eller i en kirke eller et annet sted som anvendes til religiøse forsamlinger, omtaler statlige anliggender på en måte som truer den offentlige ro i forbindelse med en forkynnelse eller annen ytring, blir straffet med fengsel eller hefte i inntil to år.[1] 

En utvidelse fra 26. februar 1876 utvidet paragrafen til også å omfatte udeling av skrifter:

 Samme straff rammer den geistlige eller annen religionstjener som ved utøvelsen av eller som følge av utøvelsen av sitt erverv utgir eller omdeler skrifter hvor statlige anliggender behandles på en måte som truer den offentlige ro i forbindelse med forkynnelse eller annen ytring.[2] 

Etterfølgende kom det som følge av denne straffelovsbestemmelse også til politisk motiverte fengselsstraffer mot katolske geistlige som Mieczysław Graf Halka-Ledóchowski, den populære erkebiskop av Posen. Han ble idømt maksimumstraffen på to år.

Det Tredje RikeRediger

I Det Tredje Rike ble for eksempel jesuittpater Rupert Mayer dømt etter denne bestemmelse. På grunn av sine regjeringskritiske ord fikk han forbud mot å preke. I juni erklærte Mayer på skrift til Gestapo:

 Jeg erklærer at jeg i tilfelle av min løslatelse, tross det mot meg innførte prekeforbud, som hittil vil preke ut fra grunnleggende overveielser. Jeg vil også fortsatt preke på den av mig hittil utøvede måde selv hvis de statlige myndigheter, politi og domstoler skulle erklære mine taler fra prekestolen for straffbare og misbruk av prekestolen.[3] 

I 1942 ble den katolske prest Bernhard Lichtenberg idømt to års fengsel for prekestolsmisbruk og overtredelser af lumskhetsloven (Heimtückegesetz), fordi han offentligt hadde bedt for jøder og fanger i konsentrasjonsleirer:

 I hus i Berlin blir det anonymt omdelt et hetsblad mot jøder. Heri hevdes at enhver tysker som av angivelig misforstått sentimentalitet hjelper jødene på en eller annen måde, om så bare ved vennlig imøtekommenhet, utøver forræderi mot sitt folk. La dere ikke føre på avveier av denne ukristelige tankegang, men følg i stedet det strenge bud fra Jesus Kristus: Du skal elske din neste som deg selv![4] 

ForbundsrepublikkenRediger

I forbundsrepublikken Tyskland ble paragrafen først opphevet ved den 3. endringslov til straffeloven av 4. august 1953.

LitteraturRediger

  • Stephan Schmidl: Gestapo, Strafjustiz und ‚Kanzelmissbrauch‘ in Südbayern 1933 bis 1939. München: 2002. ISBN 3-8316-6177-4

ReferanserRediger

  1. ^ På tysk: Ein Geistlicher oder anderer Religionsdiener, welcher in Ausübung oder in Veranlassung der Ausübung seines Berufes öffentlich vor einer Menschenmenge; oder welcher in einer Kirche oder an einem anderen zu religiösen Versammlungen bestimmten Orte vor Mehreren Angelegenheiten des Staates in einer den öffentlichen Frieden gefährdenden Weise zum Gegenstande einer Verkündigung oder Erörterung macht, wird mit Gefängniß oder Festungshaft bis zu zwei Jahren bestraft.
  2. ^ På tysk: Gleiche Strafe trifft denjenigen Geistlichen oder anderen Religionsdiener, welcher in Ausübung oder in Veranlassung der Ausübung seines Berufes Schriftstücke ausgibt oder verbreitet, in welchen Angelegenheiten des Staats in einer den öffentlichen Frieden gefährdenden Weise zum Gegenstand einer Verkündigung oder Erörterung gemacht sind.
  3. ^ Citeret fra «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. oktober 2011. Besøkt 19. juni 2015. 
  4. ^ Sitert fra http://www.berlin.de/ba-charlottenburg-wilmersdorf/ba/020616lichtenb.html

Eksterne lenkerRediger