Kammertonen
| 440Hz Kammertonen A |
Kammertonen er den tonen som instrumentene i en instrumentgruppe (for eksempel et orkester) blir stemt etter, nemlig enstrøken a som noteres «a'». Ved en internasjonal stemmetonekonferanse i 1939 ble tonehøyden for kammertonen fastlagt til å klinge med en frekvens på 440 Hz, dette ble senere tatt opp som standard ISO 16.[1]
Den klassiske metoden for å angi kammertonen, er ved å bruke en stemmegaffel, eller alternativt en stemmefløyte, som begge angir en A på 440 Hz. I et orkester vil man derimot få kammertonen fra for eksempel en obo, eller fra soloisten i musikkstykket, og den faktiske pitch et orkester benytter er derfor varienrende.
Blant populærmusikere har elektroniske stemmeapparater fått stadig større innpass, og disse kan vanligvis kalibreres til å plassere en A i et spenn mellom 430 og 450 Hz selv om 440 Hz er standard.
Historikk rediger
Egentlige forsøk på å standardisere kammertonen kom ikke før mot slutten av 1800-tallet. Før dette var det til dels store forskjeller i tonehøyde. For eksempel har man funnet en engelsk stemmefløyte fra 1720 som spiller a' = 380 Hz, mens orglene som Johann Sebastian Bach spilte på i Hamburg, Dresden og Weimar er stemt i a' = 480 Hz, altså en ters høyere. Stemmefløyta fra 1720 ville klinge med samme frekvens som f' spilt på et av orglene til Bach.[2]
Kammertonen har heller ikke vært konstant gjennom historien. Funn av stemmegafler viser at kammertonen har steget med tiden, særlig utover på 1800-tallet. Dette kan skyldes utvikling av bedre strenger for strykeinstrumentene, noe som gjorde at strengene kunne strammes mer uten å ryke.
16. februar 1859 la den franske regjeringen fram en lov som fastsatte a' til 435 Hz. Det blir påstått at loven ble framtvunget av sangere som protesterte mot at orkestrene ble stemt stadig høyere, noe som førte til økt belastning på stemmen. Dette var det første forsøket på å standardisere tonehøyden etter en slik skala, og ble raskt en populær norm også utenfor Frankrike.
En konsekvens av at kammertonen a' = 435 Hz, er at frekvensen for c blir ≈ 258,65 Hz. Nå fulgte en diskusjon rundt en «matematisk» tonehøyde som satte c til 256 Hz, dvs. 28 Hz. Dette gir a' ≈ 430,54 Hz. Denne tonehøyden vant en viss interesse på grunn av sin matematiske opplagthet; frekvensene for alle c-ene blir potenser av 2. Men den nådde ikke samme popularitet som a' = 435 Hz, og var ikke mye brukt.
I 1939 ble det holdt en internasjonal konferanse som kom med anbefaling om at kammertonen a' skulle stemmes til 440 Hz. Denne standarden ble tatt opp av International Organization for Standardization (ISO) først i 1955 og igjen i 1975 som ISO 16. Dette plutselige hoppet i svingetall fra 435 Hz til 440 Hz skyldtes forvirring omkring hvilken temperatur den franske standarden skulle måles ved. Tonen ble målt til a' ≈ 439 Hz, men ble erstattet av a' = 440 Hz fordi 439 Hz var vanskelig å gjenskape i et laboratorium ettersom 439 er et primtall.
Etter all denne forvirringen er a' = 440 Hz nå allment akseptert overalt. Iallfall i teorien. I praksis stemmer orkestrene gjerne etter en tone som blir gitt av oboen i stedet for etter et digitalt stemmeapparat. Derfor er det ofte en viss variasjon i den faktiske tonehøyden. Dessuten er soloinstrumenter, som orkesteret stemmer opp etter når de skal spille sammen, ikke alltid stemt etter a' = 440 Hz.
Siden midten av det 20. århundre har orkestrene gått i retning av å stemme instrumentene stadig høyere. Men denne stigningen i tonehøyden foregår i langt mindre grad enn den gjorde tidligere. Dagens kammertone er, i store deler av Europa, nå på 442 Hz.
Referanser rediger
- ^ «Store norske leksikon: kammertone». snl.no. Besøkt 15. november 2015.
- ^ «Revolution in Music: A Brief History of Tuning». The Schiller Institute, schillerinstitute.com. Besøkt 15. november 2015.
Litteratur rediger
- Haynes, Bruce (2002) History of Performing Pitch: The Story of «A». Scarecrow Press. ISBN 978-0810841857