k.k. er forkortelse for det tyske uttrykket kaiserlich-königlich, norsk: keiserlig-kongelig. Begrepet ble inntil 1867 brukt som betegnelse på myndighetene og de statlige institusjonene i keiserriket Østerrike.[1] Etter opprettelsen av det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet ble forkorktelsen k. k. bare brukt på den vestlige halvdelen av riket (Cisleithanien også kalt Altösterreich).

Den første k. (keiserlig) henspilte på tittelen keiser av Østerrike, den andre k. (kongelig) fra 1867 sto for tittelen konge av Böhmen som keiseren ledet i en personalunion.

Foprkortelsen k.k. blir ofte forvekslet med k.u.k., som imidlertid statsrettslig er noe annet, nemlig betegnelsen på dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn.

ReferanserRediger

  1. ^ «K. K.». Brockhaus' Kleines Konversations-Lexikon, fünfte Auflage, Band 1. Leipzig 1911., S. 971. Besøkt 15. oktober 2015.