Käte Stresemann
Käte Stresemann (født Käthe Kleefeld 15. juli 1883 i Lankwitz ved Berlin, død 23. juli 1970 i New York City) var gift med den liberale statsmannen og fredsprisvinneren Gustav Stresemann (1878–1929), som var tysk rikskansler og utenriksminister på 1920-tallet.
| Käte Stresemann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Käte Kleefeld 15. juli 1883  Lankwitz | ||
| Død | 1970[1] New York | ||
| Beskjeftigelse | Sosietetsperson | ||
| Ektefelle | Gustav Stresemann (1903–1929) | ||
| Søsken | Kurt von Kleefeld | ||
| Barn | Wolfgang Stresemann | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Waldfriedhof Dahlem | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Hennes familie var i desember 1882 tilvandret fra Kassel til Berlin rett før Käthes fødsel, og bosatte seg litt sør for de daværende bygrenser, en villa i Lankwitz i Kreis Teltow.,[2] Hun var datter av den velstående industrimannen Adolf Kleefeld (opprinnelig hadde han navnet Aaron) fra Kassel.[3] Moren Antonie (født 1850) kom fra Lankow; hun var datter av hestehandleren Julius Heinemann. Begge Käthes foreldre var assimilerte jøder, men hadde konvertert til protestantismen. Käte og hennes tre søsken var døpt som lutheranere.[4]
Ekteskap rediger
Käte Kleefeld giftet seg 20. oktober 1903 i Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche med Gustav Stresemann, som da arbeidet som forretningsfører for Verband deutscher Schokoladenfabrikanten og siden 1901 hadde bodd i Dresden. De skulle få sønnene Wolfgang (1904–1998) og (Hans-)Joachim (1908–1999), begge født i Dresden og døpt i familiens hjem. I 1910 skiftet familien sin hovedresidens tilbake til Berlin.[4][5]
Etter farens tidlige død ble hun henvist til morens aleneomsorg. Kurt begynte på juridiske studier, og de tre vakre søstrene ble omsvermet i det berlinske selskapsliv.[6]
Kätes søstre giftet seg med offiserer: Eva i 1905 med sønnen til den nasjonalliberale sjefredaktør August Heinrich Braß, Friedrich Braß (født 1870), som falt i første verdenskrig i 1914; i annet ekteskap i 1919 med Kurt Theodor Sorge (født 1886), sønn av Krupp-direktøren Kurt Sorge. Elsa (Elsa-Maria) ble gift i 1907 med Hans Karl Simon von Winterfeld (født 1883) fra den kjente prøyssiske godseier- og adelsfamile Winterfeldt[4].
Stresemann spilte en stor rolle i det offentlige liv på 1920-tallet i Berlin. Men Kätes jødiske avstamning kunne gi ektemannen en klamp om foten politisk sett. Hans parti, det nasjonalliberale Deutsche Volkspartei (DVP), ble angrepet fra blant annet det høyrenasjonale Deutschnationale Volkspartei (DNVP) angrepet for at dets partiformann Stresemann var inngiftet blant jøder. Stresemann forsøkte å parere dette på forskjellig vis, og spilte og underspilte dette forhold etter omstendighetene. Overfor kontakter i det jødiske Central-Verein fremhevet han Kätes jødiske familiehistorie, men overfor DNVP-formannen Oskar Hergt påpekte han i 1919 at hustruen ikke var jødisk.[7] Sitt ektebånd med Käte var for Gustav Stresemann ett argument blant mange for å avvise tettere politiske samarbeide med DNVP.[8] Stresemanns rival Paul Moldenhauer fra partiets høyrefløy var, som fremgår av hans memoarer, overbevist at flertallet av partiets medlemmer av rasemessige grunner tok anstøt av Stresemanns ekteskap.[9]
Da ektemannen i 1923 ble utenriksminister, ble deres bolig i Tauentzienstraße 12a et møtested for diplomater og Berlins bedre borgerskap.[4] Hennes talent som vertinne høstet ros og anerkjennelse, for eksempel i Time Magazine i anledning den 25. internasjonale reklamekongress[10] i Berlin: Hun var «ingen husmor, men en ung, elegant, kosmopolitisk, engelsktalende jødinne, med evne til de velsituertes konversasjon på selskapslivets parkett, både i salongene som i nattklubbene»[11]
Enke rediger
Etter mannens død i oktober 1929 flyttet hun med sønnen Wolfgang til en bolig i Bismarckstraße 99. Etter at nasjonalistene var kommet til makten i 1933 ble mye energi slukt av en langvarig rettsstrid om arven etter menns i 1934 avdøde bror Kurt von Kleefeld - det ble reist korrupsjonsbeskyldninger mot ham. Det endte med et rettsforlik i 1936. Nazistene lot være å utnytte arvestriden i sin antijødiske propaganda, ettersom en kampanje mot nettopp hennes familie kunne falle uheldig ut for regimet i internasjonale kretser der Gustav Stresemanns renomme var godt og hans familie høyt skattet.[12]
Høsten 1939 emigrerte hun med sønnen Wolfgang til USA; hennes andre sønn Joachim hadde allerede emigrert dit og abeidet i bank. Etter ti år i eksil besøkte hun Tyskland for første gang igjen i 1949, og engasjerte seg da for den politiske arven etter ektemannen.
I den vesttyske spillefilmen Stresemann fra 1956 ble hun spilt av Susanne von Almassy.
Litteratur rediger
- John P. Birkelund: Gustav Stresemann. Patriot und Staatsmann. Eine Biografie. Aus dem amerikanischen Englisch übersetzt von Martin Ruf. Europa-Verlag, Hamburg 2003.
- Wolfgang Stresemann: Zeiten und Klänge. Ein Leben zwischen Musik und Politik. Ullstein, Berlin 1997.
- Karl Heinrich Pohl: Gustav Stresemann: Biografie eines Grenzgängers. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2015, ISBN 978-3-647-30082-5.
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 133787990, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Wolfgang Stresemann: Zeiten und Klänge. Ullstein, Berlin 1994, S. 10.
- ^ DNB: Kleefeld, Adolf (idn=1082046078).
- ^ a b c d Eberhard Kolb: Gustav Stresemann. Beck, München 2003, S. 26 f.
- ^ Holger Starke: Dresden in der Vorkriegszeit. Tätigkeitsfelder für den jungen Gustav Stresemann. I: Karl Heinrich Pohl (utg.): Politiker und Bürger: Gustav Stresemann und seine Zeit. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2002, s. 86–113 (her: s. 99; 105 og anm. 93).
- ^ Kurt Koszyk: Gustav Stresemann: Der kaisertreue Demokrat. Eine Biographie. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1989, s. 81 f.
- ^ Jonathan Wright: Gustav Stresemann. Weimar’s greatest Statesman. Oxford o. a. 2002, s. 137.
- ^ Jonathan Wright: Gustav Stresemann, s. 142 f.
- ^ Jonathan Wright: Gustav Stresemann, s. 138.
- ^ Werbung 1929, chroniknet, lest 17. september 2015.
- ^ „no hausfrau, but a young, elegant, cosmopolite, English speaking Jewess, a woman equipped with the conversation of the polite world, equal to parlor or nightclub.“ I: Time Magazine. 19. august 1929 (online Arkivert 21. juli 2013 hos Wayback Machine. lest 10. januar 2015).
- ^ Kurt Koszyk: Gustav Stresemann. Köln 1989, s. 357.