Julius Pinschewer
Julius Pinschewer (født 15. september 1883 i Inowrazlaw i det østlige Preussen i Det tyske rike; død 16. april 1961 i Bern i Sveits) var en tysk filmprodusent og reklamefilmpioner som laget eksperimentelle filmer i samarbeid med avangardekunstnere. Samtidig hadde han forretningssans, og hadde en tid nærmest monopol innenfor reklamefilm i Tyskland. Han produserte den første kjente reklamefilmen med animasjon.
| Julius Pinschewer | |||
|---|---|---|---|
| Født | 15. sep. 1883[1][2][3][4] Inowrocław[3] | ||
| Død | 16. apr. 1961[1][2][3][4] (77 år) Bern[5][3] | ||
| Beskjeftigelse | Filmprodusent, filmregissør | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Pinschewer var jøde, og rømte fra Tyskland til Sveits like etter at Hitler kom til makten.
Liv og virke rediger
Etter videregående skole studerte han statsvitenskap og nasjonaløkonomi i Würzburg og filosofi i Berlin.[6][7] Han har selv beskrevet hvordan han under et av sine første kinobesøk fikk ideen til å gjøre reklameplakater og varemerker «levende» ved hjelp av film, og distribuere og vise slike filmer i kommersielle kinosaler, før selve hovedfilmen. Allerede i 1910 søkte han om patent, både i Berlin og London, på «Lebendes Plakat» (norsk: levende plakat), som han kalte reklamefilm i søknaden.[8]
I 1911 produserte han sin første reklamefilm, «die Suppe», for firmaet Maggi–Würze, og presenterte den, sammen med flere andre korte filmer, for Reklameschutzverein, foreningen for merkevareprodusenter i Berlin.[8][9]
I 1912 grunnla han sitt eget produksjonsselskap for produksjon av filmreklame. Etterspørselen var stor, og allerede i 1913/1914 kunne han anlegge en filial i London, der film som medium for reklame ennå var ukjent.[10]
Filmenes innhold og varighet rediger
Pinschewer laget reklamefilmer i to hovedsjangre: animasjonsfilm, som viste hendelser som var umulige i det virkelige liv, og realfilm, der han etterstrebet mest mulig realisme i presentasjonen av en hendelse. Han ville ha topp kvalitet, uansett sjanger,[11] og han hadde selv det kunstneriske overoppsynet med filmene han produserte. Han hadde ideene, skrev manus og regisserte. Han kontrollerte hver scene, og korrigerte dem, hvis nødvendig.[12]
Pinschewer mente at reklamefilmer ikke burde være lengre enn 30 meter, noe som tilsvarte en varighet på maksimum 90 sekunder. Det var to årsaker til dette: Publikum måtte ikke rekke å kjede seg, og kinoeierne måtte være villige til å kjøpe reklamefilmene. De var redde for å tape penger hvis reklamefilmene, som gikk som forfilmer før hovedprogrammet, ble for lange, så antall visninger av hovedfilmen i løpet av en dag ble færre.[13]
Under første verdenskrig så Pinschewer mulighetene for å lage propagandafilm. Han produserte blant annet flere filmer som reklamerte for krigslån.[12] For dette mottok han medaljen Verdienstkreuz für Kriegshilfe og Kronenorden 4. klasse.
Mellomkrigstid og flytting til Sveits rediger
I 1918 grunnla han «Werbefilm GmbH», og i 1925 overtok han det konkurrerende selskapet «Industriefilm AG». Sjokoladeprodusent Ludwig Stollwerck i Köln laget den første animerte reklamefilmen, med Julius Pinschewer som produsent. Fra 1920-årene produserte han stadig flere eksperimentelle filmer, og samarbeidet blant annet med avantgarde-filmkunstnere som Walter Ruttmann og Lotte Reiniger.[6]
I 1928 grunnla han «Pinschewer Film AG», og fikk dermed nærmest en monopolstilling innenfor reklamefilm i Tyskland. Han reklamerte ikke bare for merkevarer i filmene sine. Han markedsførte også generelle emner,[12] som gass, bøker, blomster, utstillinger og messer, eller han markedsførte hele byer. Han benyttet i stor grad animasjon og tegnefilmer. I 1929 produserte han sin første reklamefilm med lyd, Die chinesische Nachtigall.[6]
Etter å ha hørt Hitler holde en av sine offentlige taler, bestemte Pinschewer seg for å forlate hjemlandet. Ettersom han var jøde, fryktet han forfølgelse fra nasjonalsosialistene. I flere måneder reiste han rundt i Europa for å finne et sted å slå seg ned. Han besøkte både England og Nederland før han i 1933 slo seg ned i Sveits.[6]
I 1934 grunnla han et atelier for produksjon og distribusjon av kunstneriske reklamefilmer i Sveits. Han arbeidet hovedsakelig for sveitsiske, nederlandske og britiske oppdragsgivere. I tillegg til filmer for rent kommersielle formål, produserte han også noen dukke- og tegnefilmer, med tema fra jødiske og sveitsiske historier. I 1948 fikk han sveitsisk statsborgerskap.[6]
Etter andre verdenskrig rediger
i 1946 stiftet han «Pinschewer Ltd.» i London, og var tidvis tilbake i Tyskland. I 1953 ble han hedret under filmfestivalen «Deutsche Filmtage» i Göttingen, og i 1957 ble han medlem av Hamburger Gesellschaft für Filmkunde.
I 1960 viste kunsthåndverkmuseet i Zürich et program med Pinschewers reklamefilmer: 50 Jahre Pinschewer-Film.[8]
I 1962 utga «Institut für Bild und Film in Wissenschaft und Unterricht» i München en tredelt film, Dokumente zur Geschichte des Werbefilms, som viser 14 av reklamefilmene fra Pinschewers arkiv. I tekstheftet som fulgte med, var hans første reklamefilm, Corsets Gebr. Lewandowsky, en film med animerte bilder, tidfestet til 1910.[14][15]
Hans anseelse og berømmelse økte de seneste årene, blant annet fordi Museum of Modern Art i New York kjøpte noen av filmene hans. Han klarte imidlertid ikke å tilpasse seg nye måter å reklamere på, og døde som en fattig mann. Firmaet ble oppløst i 1963, to år etter at han døde.
Av de rundt 700 filmene han produserte, finnes rundt 200 fortsatt tilgjengelige på video eller andre avspillbare medier.[6]
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119438666, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Animation: A World History: Volume I: Foundations - The Golden Age (2016 Taylor & Francis ed.), side(r) 55[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID ebe71798dc274c11853cda5d047799f3, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Aurich (2001)
- ^ Filosofistudiet er bare nevnt i Aurich. I andre kilder står det at han studerte statsvitenskap i begge de nevnte byene.
- ^ a b c N.N. Biographie
- ^ Elsaesser (1996), s. 168
- ^ Elsaesser (1996), s. 169
- ^ Elsaesser (1996), s. 170
- ^ a b c Elsaesser (1996), s. 174
- ^ Elsaesser (1996), s. 171
- ^ Elsaesser (1996), s. 173
- ^ Andre kilder oppgir die Suppe fra 1911 som hans første reklamefilm
Litteratur rediger
- (de) Aurich, Rolf: «Pinschewer, Julius.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 20, Duncker & Humblot, Berlin 2001, ISBN 3-428-00201-6, s. 456–458 (digitalisering). (NDB). Bandet 20, Duncker & Humblot, Berlin 2001, ISBN 3-428-00201-6, s. 456-458 (Digitalisat).
- Elsaesser, Thomas (red.) (1996). «Julius Pinschewer: A Trade-mark Cinema». A second life : German cinema's first decades. Amsterdam: Amsterdam Univ. Press. s. 168–174. ISBN 978-9048503520.
- N.N. Biographie. Pinschewer-biografi hos Deutsches Filminstitut (DFI)