Wikipedia

Juan de Fucasundet

Juan de Fuca-sundet (amerikansk-engelsk: Strait of Juan de Fuca; canadisk engelsk: Juan de Fuca Strait)[1] er et stort sund som er rundt 153 km langt,[2] ved sørøstkysten av Britisk Columbia og er Salishsjøens utløp til Stillehavet. Den internasjonale grensen mellom USA og Canada går midt i sundet.

Juan de Fucasundet er en bredt vannvei som strekker seg fra Stillehavet i vest til San Juan-øyene i øst, med Vancouver Island i nord og Olympic-halvøya i sør. Georgia-sundet ligger nord for San Juan-øyene. Puget Sound er det trange fjorden sør for Juan de Fucasundet.

Sundet fikk navn i 1787 av den maritime pelshandleren Charles William Barkley, kaptein på skipet «Imperial Eagle». Det er oppkalt etter Juan de Fuca, en gresk navigator som egentlig het Ioánnis Phokás (1536-1602), som seilte i en spansk ekspedisjon i 1592 på søken etter det sagnomsuste nordvestpassasjen som man den gang mente eller håpet knyttet Stillehavet med Atlanterhavet (via St. Lawrence-bukta).[3] Barkley var den første ikke-innfødte som fant stredet, om ikke Juan de Fucas fortelling var sann.[4] Sundet ble detaljert utforsket i årene 1789 og 1791 av spanjolene Manuel Quimper, José María Narváez, Juan Carrasco, Gonzalo López de Haro, og Francisco de Eliza.

Definisjon rediger

USAs geografiske undersøkelser (USGS) definerer Juan de Fucasundet som en channel («kanal», «skipsrenne»). Den strekker seg øst for Stillehavet mellom kanadiske Vancouver Island i Britisk Columbia og amerikanske Olympic-halvøya i delstaten Washington, og til Haro-sundet, San Juan-sundet, Rosario-sundet og bukta eller fjorden Puget Sound. Grensen ved Stillehavet dannes ved en linje trekkes mellom Kapp Flattery og Tatoosh-øya i Washington, og Carmanah Point på Vancouver Island. Dens nordlige grense følger kysten av Vancouver Island fra Carmanah Point til Gonzales Point, deretter en sammenhengende linje østover til Seabird Point på Discovery Island i British Columbia, Cattle Point på San Juan-øya i Washington, Iceberg Point på Lopez Island, Point Colville også på Lopez Island, og deretter til Rosario Head på Fidalgo-øya.

Den østlige grensen går sørover fra Rosario Head over Deception Pass til Whidbey-øya, deretter langs vestkysten av Whidbey-øya til Point Partridge, deretter over sundet Admiralty Inlet til Point Wilson på den smale Quimper-halvøya. Nordkysten av Olympic-halvøya utgjør den sørlige grensen av Juan de Fucasundet.[2] I den østlige innløpet til sundet er øygruppen Race Rocks lokalisert i området med sterk strøm halvveis mellom den amerikanske havnen Port Angeles i Washington, og den kanadiske byen Victoria i British Columbia.

Klima rediger

 
Solnedgang over sundet.

Som resten av Salishsjøen og de omliggende regioner er klimaet i sundet diskutabelt. Köppens klimaklassifisering betegner det som middelhavsklima, men de fleste regionale klimatologer foretrekker å betegne det som et maritimt klima. Mens klimaet er hovedsakelig maritimt i naturen, er de tørre somrene resultatet for middelhavsklimaet til Köppens klassifisering. Nedbør strekker seg fra 250 cm i vest (tilsvarende temperert regnskog) til så lite 41 cm i øst, nær byen Sequim i Washington.[5]

Ettersom sundet er utsatt for generelt vestlige vinder og bølger fra Stillehavet, hav og vær i Juan de Fucasundet gjennomsnittlig røffere enn i de mer beskyttede vannene i innlandet, noe som fører til en rekke advarsler fra nasjonale værvaslingstjenesten i USA.

Ferger rediger

En internasjonal bilferge krysser sundet mellom USA og Canada, fra Port Angeles i Washington til Victoria i British Columbia flere ganger om dagen. Det samme gjør passasjerfergene tilhørende Washingtons statlige fergesystem, en privat fergeforbindelse som sesongmessig knytter Port Angeles med Victoria. Det er også en privat hurtigferge mellom Victoria og Seattle.

Grensestrid rediger

 
Olympicfjellene i Washington som sett fra innløpet av havnen Esquimalt Harbour, 1900, foto: John Wallace Jones.

Juan de Fucasundet har vært emne for en maritim grensetvist mellom Canada og USA. Striden er kun over den grensen i sjøen som strekker seg 320 km vest for sundets munning. Den maritime grensen innenfor sundet er ikke en tvist. Begge regjeringer har foreslått en grense basert på prinsippet ekvidistanse, samme avstand eller midtlinjeprinsippet, men med forskjellige grunnpunkt har det oppstått små forskjeller i linjen. En løsning av saken burde være enkel, men har blitt forhindret grunnet at kan påvirke andre uløste maritime grensesaker mellom Canada og USA.[6]

I tillegg har lokalregjeringen i Britisk Columbia avvist begge midtlinjeforslagene og isteden argumentert at Juan de Fucasundets undersjøiske ravine (Juan de Fuca-canyon) er den passende «geomorfiske og fysiskgeografiske grense».[7] Det foreslåtte midtlinjegrensen markerer for øyeblikket den nordlige grensen for det beskytte naturområdet Olympic Coast National Marine Sanctuary. British Columbias posisjon er basert på prinsippet om naturlig prolongasjon (forlengelse)[8] som er utviklet i internasjonal lov og folkeretten.

Det utgjør et dilemma for den føderale regjeringen i Canada: Om Canada holder fast på prinsippet om naturlig prolongasjon for Juan de Fuca-canyon ved sin stillehavskyst, da kan dette underminere Canadas argument i grensestriden for Mainebukten utenfor Nord-Amerikas østkyst. I denne konteksten av Atlanterhavet favoriserer Canada et resultat basert på midtlinjeprinsippet.[9][10]

Referanser rediger

  1. ^ «Juan de Fuca Strait», BC Geographical Names.
  2. ^ a b «Strait of Juan de Fuca», U.S. Geological Survey Geographic Names Information System
  3. ^ «Strait of Anian» Arkivert 14. desember 2016 hos Wayback Machine., The Canadian Encyclopedia
  4. ^ Mens U.S. Geological Survey Geographic Names Information System: Strait of Juan de Fuca sier at John Meares ga navn til sundet i 1788, sier de fleste andre kilder at det var i 1787, eksempelvis: «Juan de Fuca Strait», BC Geographical Names; Existence of the Strait of Juan de Fuca confirmed by Captain Charles Barkley Arkivert 21. desember 2004 hos Wayback Machine., Washington Secretary of State; Hayes, Derek (1999): Historical Atlas of the Pacific Northwest: Maps of exploration and Discovery, Sasquatch Books, s. 16. ISBN 1-57061-215-3. online hos Google Books; og Pethick, Derek (1980): The Nootka Connection: Europe and the Northwest Coast 1790-1795 , Vancouver: Douglas & McIntyre, s. 24. ISBN 0-88894-279-6. Det er generelt etablert at Meares forsøkte å ta æren for mye av Barkleys arbeid.
  5. ^ «Sequim 2 E, Washington», Period of Record Monthly Climate Summary
  6. ^ Charney, Jonathan I.; David A. Colson; Robert W. Smith (2005): International maritime boundaries, Martinus Nijhoff, ISBN 978-90-04-14461-3, s. 3403
  7. ^ Fogarassy, Tony: The Alaska Boundary Dispute: History and International Law Arkivert 18. desember 2008 hos Wayback Machine. (PDF), s. 3; siterer Office of the Premier, Province of British Columbia, Submission of the Province of British Columbia on West Coast Maritime Boundaries Between Canada and the United States (1977). Et kart over Juan de Fuca-canyon er tilgjengelig ved Map of Known Deep Corals in and around the Olympic Coast National Marine Sanctuary, NOAA Ocean Explorer
  8. ^ Highet, Keith (1989): «Whatever became of natural prolongation» i: Dallmeyer, Dorinda G. et al., red.: Rights to Oceanic Resources: Deciding and Drawing Maritime Boundaries, s. 87–100.
  9. ^ McRae, Donald Malcolm; Gordon Ross Munro (1989): Canadian Oceans Policy: National Strategies and the New Law of the Sea, UBC Press, ISBN 978-0-7748-0346-5, s. 151–152
  10. ^ Johnston, Douglas M.; Mark J. Valencia (1991): Pacific Ocean Boundary Problems: Status and Solutions, Martinus Nijhoff, ISBN 978-0-7923-0862-1, s. 102

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Juan_de_Fucasundet&oldid=23737218»