Josephus Adjutus
Josephus Adjutus (født 1602 i Mosul, død 21. mai 1668 i Wittenberg) var først fransiskanerkonventual, og så protestantisk konvertitt og språklærer i Wittenberg, kjent for kontroversteologiske og politiske skrifter.
| Josephus Adjutus | |||
|---|---|---|---|
 Josephus Adjutus på et kobberstikk fra 1647 | |||
| Født | 1602[1][2][3][4] Mosul | ||
| Død | 21. mai 1668 Wittenberg | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, universitetslærer | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Som sitt fødested betegnet Josephus Adjutus byen Ninive, noe som i lys av 1600-tallets situasjon må burde være å forstå som Mosul i dagens Irak. Han var åpenbart fra en kaldeisk-katolsk familie.
Da han var fire år gammel, og hadde mistet begge sine foreldre, ble han sendt for oppdragelse til Jerusalem. Til han ble 11 år gammel ble han oppfostret i Palestina. Deretter kom han til Napoli, der han trådte inn i minorittenes konvent og tok ordensnavnet Hugo Maria
Katolsk prest rediger
Etter videre studier ble han diakon, og i 1632 ordinerte titularbiskopen av Efesus, Basile Cacace, ham til prest. Etter tre års videre studier ved Collegium Bononiense i Bologna[5] ble han i 1637 av den fransiskanske meneralminister Giovanni Battista Berardicelli gitt den teologiske doktorgrad.
Ifølge sin egen livsskildring ledet pater Adjutus frasiskanerkonventer ved kirken St. Jakob i Praha. Der ville han gjennomføre disiplinærtiltak, men med dette ble han tilrettevist (urettfredig, ifølge seg selv) av provinsialminister Ferdinand Welguber og bedt om å reise tilbake til Italia.
Wittenberg, overgang til protestantismen rediger
Men det gjorde han ikke; han begav seg i stedet til Dresden, og så til Wittenberg,[6] som han priste som «det nye Jerusalem».
Etter at han allerede 9. juni 1643 var blitt opptatt ved byens universitet, holdt han i dets leucorea få måneder etter en Oratio revocatoria, der han erklærte at han vendte den katolske kirke ryggen, og begrunnet dette med de gjengse lutherske innvendinger: At den foraktet Den hellige Skrift, de vranglærer som fulgte av dette, og kirkefyrstenes stil og blant annet tyranni.
En overløper fra fransiskanerordenen, som til og med hadde en katolsk teologisk doktorgrad, var et spektakulært tilfelle som også vakte oppmerksomhet ved det saksiske hoff. Kurfyrst Johann Georg I av Sachsen gav han i 1645 en prebende, og i 1646 et professorat i det italienske språk i Wittenverg, som innbragte en bolig og en gasje på 50 gylden.
I 1647 giftet Adjutus seg med enken Blandina Schröder (født 1680), tidligere gift Cotta, og de fikk sønnen Johannes. Adjutus drev også et vertshus, der han skjenket store mengder vin og brygget sitt eget øl.[7]
Som språklærer satte han ikke særlig spor; en lengre tale om det italienske språks utvikling fra det latinske, holdt for Wittenbergs akademiske publikum i 1647, ble ikke trykket.[8] Hans betydning er desto mer å finne i det uvanlige livsløp og i det at det viser Wittenbergs internasjonale tiltrekningskraft på 1600-tallet.
Verker rediger
Det første som ble utgitt av ham i Wittenberg, er hans konversjonstale. Senere ble andre teologiske og så politiske verker utgitt:
- Oratio Revocatoria, Wittenberg 1643
- Oratio De Certitudine Gratiae, Wittenberg 1645
- Oratio De Potestate Romani Episcopi, Wittenberg 1646
- Speculum […] De Hodiernorum Monachorum Votis, Wittenberg 1650
- Axiomata Politica, Unde Industrius Studiosus Prudentiam Atque Varia Politicorum Arcana Ad Rationem Status Et Regiminis Pertinentia Consequetur Facile, Wittenberg 1656
- Tractatus Politicus De Clementia Et Regimine Boni Principis, Wittenberg 1664
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 125827725, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ MAK, oppført som Josephus Adiutus, PLWABN-ID 9810532559605606[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, oppført som Joseph Adjutus, BNF-ID 16296009r[Hentet fra Wikidata]
- ^ CERL Thesaurus, oppført som Josephus Adiutus, CERL-ID cnp00945679[Hentet fra Wikidata]
- ^ Speculum (siehe Werke), S. [28] und [49].
- ^ Speculum (siehe Werke), S. [47]–[49].
- ^ Kühne, Wittenbergisches (siehe Literatur).
- ^ Vgl. August Buchner, Invitatio ad Josephi Adjuti orationem de lingua Italica. I: Dissertationes academicae sive programmata, Frankfurt am Main, 1679, Nr. 181, S. 174–176.
Litteratur rediger
- Conrad Victor Schneider: Rector Academiae […] Civibus Academicis S. P. D. [Bekanntmachung seines Ablebens mit Biographie], s.l., 1668. Hierauf gehen, mehr oder weniger entstellt, alle Lexikonartikel bis zum Aufsatz von Brentjes zurück.
- Burchard Brentjes: Josephus Adjutus, der Chaldäer zu Wittenberg. I: Wissenschaftliche Zeitschrift der Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg, Gesellschafts- und sprachwissenschaftliche Reihe, Band 26, 1977, Heft 4, S. 131–138.
- Heinrich Kühne: Wittenbergisches bei Josephus Adjutus. Neue Forschungsergebnisse aus Wittenberger Archiven. I: Wissenschaftliche Zeitschrift der Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg, Gesellschafts- und sprachwissenschaftliche Reihe, Band 28, 1979, Heft 4, S. 133–134.
