John Kemp
John Kemp (født ca. 1380 i Wye i Kent i England, død 22. mars 1454 i London) var engelsk statsmann og en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var i hele sin karriere både involvert i kongemaktens anliggender og i kirkens. Kong Henrik V av England benyttet ham som diplomatisk utsending.
| John Kemp | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1380[1] Wye (Kongeriket England) | ||
| Død | 22. mars 1454 Canterbury (Kongeriket England) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, katolsk prest, dommer | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Merton College | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
| Gravlagt | Canterburykatedralen | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
JohnKemp var sønn av Thomas Kempe, en gentleman av Ollantigh, i sognet Wye nær Ashford i Kent. Han ble utfannet ved Merton College i Oxford.
Kemp virket som kirkejurist, og var assessor ved rettssaken mot John Oldcastle. I 1415 ble han dekan ved hoffet i Arches, men gjorde ikke noen god jobb dom dekan. Han trådte da inn i kongelig tjeneste, og tilknyttet administrasjonen av Normandie der hen etterhvert ble kansler. Han var en kort stund archdeacon av Durham. I 1418 ble han Keeper of the Privy Seal, et verv han beholdt til 1421.[2]
Biskop og erkebiskop rediger
Han ble biskop av Rochester 1419, biskop av Chichester i 1421 og åtte måneder etter ble han forflyttet til London.
Mens Henrik VI var mindreårig hadde Kemp en fremskutt stilling i det engelske råd, og støttet Henry Beaufort, som han etterfulgte som kansler i mars 1426.[3] Samme år ble han den 20. juli promovert til erkebiskop av York.[4] Kempe var kansler i ni år; hans hovedoppgave skulle bli å holde øye med Humphrey of Gloucester. Tans tilbaketreden den 28. februar 1432 var en konsesjon til Gloucester. Han beholdt Beauforts gunst, og sin plass i rådet, og ble satt inn i viktige oppdrag som ved Arras-kongressen i 1435, og konferansen i Calais i 1438.
Etter kong Henrik Vs død ble han kansler i Normandie. I 1426 ble han erkebiskop av York.
Kardinal rediger
Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1439 av pave Eugenius IV, med Santa Balbina som tittelkirke. I 1452 utnevnte pave Nikolaus V ham til erkebiskop av Canterbury.
Han var mer statsmann enn biskop, og ble kritisert for å ha forsømt sine kirkelige tilsynsoppgaver.