Johannes Thorau
Johannes Thorau (1901–?) var en tysk fangevokter ved Falstad-leiren og Solheimsleiren, og senere fengselskommandant ved Hamar kretsfengsel i det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Han var tidligere handelsreisende i møbelbransjen før han i 1943 ble sendt til Norge. Thorau er særlig kjent for sin brutale behandling av fanger, inkludert tortur og drap, og ble etter krigen dømt for krigsforbrytelser[1]
| Johannes Thorau | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1901 Halle (Saale) | ||
| Beskjeftigelse | Fengselsbetjent, fengselsvakt, torturist | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Dømt for | Krigsforbrytelse, legemsfornærmelse, vold, medvirkning til drap | ||
| Dom | Tvangsarbeid | ||
Tidlig liv og bakgrunn
redigerThorau var født i 1901 i Halle an der Saale, Tyskland. Før krigen arbeidet han som handelsreisende i møbelbransjen. Det er lite informasjon tilgjengelig om hans tidlige liv, men det er kjent at han snakket godt norsk.[1]
Tjeneste i Norge
redigerThorau kom til Norge i 1943 som fangevokter. Hans første tjenestested var Falstad-leiren i Trøndelag, før han ble overført til Solheimsleiren ved Bergen, hvor han fungerte som stedfortredende leder og vaktsjef. Våren 1944 ble han utnevnt til fengselskommandant ved kretsfengslet i Hamar.[1]
Hamar kretsfengsel
redigerI 1944 ble Johannes Thorau utnevnt til kommandant ved Hamar kretsfengsel. Ved Hamar kretsfengsel ble Thoraus brutalitet enda mer fremtredende. Han deltok aktivt i tortur og mishandling av fanger, ofte sammen med andre tyske og norske kollaboratører. Hans tid ved fengselet var preget av ekstrem brutalitet og vold mot fangene, noe som gjorde ham til en fryktet skikkelse blant de innsatte.
Thorau var en ivrig amatørfotograf, og tok mange bilder i fengselet. Til tross for hans grusomme behandling av fangene, kunne han også være høflig og forståelsesfull, men så snart gestapistene viste seg, skiftet han raskt karakter og ble svært brutal.[1]
Brutalitet og tortur
redigerEn av de mest kjente og grusomme episodene ved Hamar Kretsfengsel involverte torturen og drapet på motstandsmannen Ludvig Daae Løvestad. Thorau var direkte involvert i mishandlingen som førte til Løvestads død natt til 23. februar 1945. Sammen med Per Oppegaard og Arne Såtvedt, utførte Thorau en serie av grusomme handlinger mot Løvestad.
Thorau viste seg raskt som en ytterst brutal mann. Han kastet blant annet et blekkhus i hodet på Løvestad, slo ham gjentatte ganger med en halv meter lang hageslange, og påførte ham et alvorlig blødende sår ved å slå ham i bakhodet med et tungt nøkkelknippe. Da Løvestad ikke ga tilfredsstillende svar under avhør, bandt Thorau ham i en smertefull stilling og fortsatte å slå ham med hageslangen.
Thorau var også involvert i flere tilfeller av tortur og mishandling av andre fanger ved fengselet:
- Helge Hafsahl Karset: Sammen med andre fangevoktere, mishandlet Thorau også Helge Hafsahl Karset ved å slå ham gjentatte ganger med en stålbatong og en favnevedtre, noe som førte til alvorlige fysiske og psykiske skader.
- Reidar Thomassen: Thomassen ble grovt mishandlet med en gummibatong, og Thorau deltok i flere episoder hvor Thomassen ble påført alvorlige skader som resulterte i omfattende fysiske lidelser.
- Olav Sigurd Bolstad: Bolstad ble brutalt slått i bakhodet med en spaserstokk og sparket ned trapper av Thorau, og senere utsatt for ytterligere vold i mørkecellen, noe som resulterte i omfattende skader og fysiske traumer.
- Martin Svendsen: Svendsen ble slått i ansiktet med en pistol av Thorau, noe som førte til alvorlige blødninger og fysiske traumer.
I tillegg ble Edvard Erken fra Vang arrestert av Konrad Løkenhagen og Johannes Thorau. Samtidig ble en åtte år gammel gutt, da foreldre hadde flyktet, også arrestert. Gutten ble forhørt i Hamar i 8-10 timer, først av Stuckman, Brænd, Løkenhagen og Stordal, og senere muligens av Saatvedt og Oppegård, men ikke Thorau selv, selv om han var involvert i arrestasjonen.[2][3]
Liksom-henrettelser
redigerThorau var også kjent for å iscenesette liksom-henrettelser. Disse var designet for å bryte ned fangenes moral og skape frykt. Under disse falske henrettelsene ble fangene stilt opp som om de skulle skytes, bare for å få vite at det var en bløff i siste øyeblikk. Disse handlingene bidro til å gjøre ham til en av de mest fryktede skikkelsene ved Hamar Kretsfengsel under andre verdenskrig.[2]
Rettssaken og domfellelsen
redigerDa det ble klart at krigen var tapt, forsøkte Thorau å dekke over sine handlinger. Den 8. mai 1945 brente han alle fangeprotokollene i Hamar Kretsfengsel. Han kledde seg i Wehrmacht-uniform og prøvde å gjemme seg blant tyske soldater på Terningmoen, men ble avslørt og arrestert den 5. juli 1945 og brakt tilbake til Hamar fengsel som fange.
I rettssaken mot Johannes Thorau, tidligere bestyrer av Hamar Kretsfengsel, ble han konfrontert med alvorlige anklager om tortur og mishandling av fanger, spesielt i forbindelse med dødsfallet til Ludvig Daae Løvestad. Hans forsøk på å bagatellisere sine handlinger, blant annet ved å hevde at han bare hadde gitt "administrative ørefiker", ble ikke akseptert av retten. Lagmannen var oppgitt over Thoraus åpenbare løgner. Til tross for at Thorau, som nå hinket inn med et forstuet ben og fremstod betydelig redusert fra sin tidligere posisjon i fengselet, benektet enhver form for tortur og mishandling. Han hevdet at hans handlinger var begrenset til å gi "administrative ørefiker" til fanger som han mente løy under avhør.
En viktig del av rettssaken var vitnemålet fra Wilhelm Drekohl, sjef for Gestapokontoret for Hedmark og Oppland. Drekohl forklarte at verken Thorau eller noen av hans medarbeidere hadde myndighet til å utføre arrestasjoner eller lignende. Han bekreftet også Thoraus påstand om at han ikke hadde gitt ordre til arresten av Ludvig Daae Løvestad.
I forbindelse med Løvestads dødsfall hevdet Thorau at det var et resultat av hjertesvikt, og at det ikke var tegn til mishandling eller vold. Han forklarte at han selv ikke hadde tilkalt noen lege, da han mente det ikke var nødvendig basert på de observerte skadene. Thorau påsto at Løvestad hadde falt og slått hodet i en avsats på sementgulvet i fengselet, noe som førte til hans død.
Under rettssaken ble det også diskutert Thoraus troverdighet som vitne, spesielt i forhold til såret i Løvestads nakke. Vitnet ble konfrontert med Thorau i retten, men saken ble ikke oppklart. Til slutt ble det hevdet at Thorau hadde nevnt tilstedeværelsen av en norsk politimann, Berglund, i fengselet, noe som kom som en overraskelse for retten.[3][2]
Thorau ble funnet skyldig og dømt til ti års tvangsarbeid. Etter å ha sonet deler av straffen ble han utvist til Øst-Tyskland, hvor det antas at han begikk selvmord.[1] Hans forsøk på å benekte anklagene og bortforklare hendelsene ved Hamar Kretsfengsel, står som et eksempel på forsøkene på å unndra seg ansvar i etterkant av krigens grusomheter.[3][2]
Referanser
rediger- ^ a b c d e Lunde, Jon Vegard (2005). Hjemmefronten på Hedmarken og i Østerdalen. B. 3 : Blod og tårer, men mest svette : juli 1944 - 1945. Lunde pressetjeneste. s. 224. ISBN 8299096669.
- ^ a b c d «Dramatiske konfrontasjoner i Saatvedt-Oppegårdsaken på Lillehammer». Hamar Stiftstidende (1929-1959) (utgitt 16.06.1945). 2.7.2024.
- ^ a b c «Fengselsbestyrer Johannes Thorau og Politimester Erling Kristian Berglund For lagmannstinget i Hamar idag». Hamar Stiftstidende (1929-1959) (utgitt 18. november 1947). 2.6.2024.