Johannes Ballestad
Johannes Ballestad (født 2. juni 1903 i Siljan, død 13. september 1966 i Skien) var en norsk gårdbruker og billedkunstner.
| Johannes Ballestad | |||
|---|---|---|---|
| Født | 2. juni 1903[1][2] Siljan | ||
| Død | 13. sep. 1966[1][2] (63 år) Skien | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Han var elev ved Anders Svarstads malerskole i Oslo 1926–1929 og debuterte 1945 på en kunstutstilling i Sandefjord i 1945 med Telemarks-bilder. Etter et opphold i Spania og Frankrike stilte han ut i Skiens Kunstforening i 1956 og 1960. I 1960 stilte han også ut i Porsgrunn kunstforening. I de første årene malte han stort sett landskapsbilder, stilleben og figurbilder. Etter utelandsoppholdet stilte han ut en rekke malerie med motiver fra Spania og Franrike. Fra 1960 gikk han stort sett over til abstrakte komposisjoner.[3][4]
Han var representert på Høstutstillingen i 1946 og 1951 og i perioden 1961–1966 og på en minneutstilling i 1968 arrangert av Oslo Kunstforening. Han er også representert i Skien kommunes kunstsamling.
Han ble tildelt Statens arbeidsstipend i 1965 og Statens reisestipend i 1966.
Referanser rediger
- ^ a b Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Johannes_Ballestad[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b KulturNav, KulturNav-ID 3dabf7cf-da48-4dd4-98c6-f15ba2527b83[Hentet fra Wikidata]
- ^ Johannes Ballestad – Norsk kunstnerleksikon
- ^ Hans Finne-Grønn: Johannes Ballestad – Minneord i Telemark Arbeiderblad 13. september 1966: Han var en beskjeden og stillfaren maler, ydmyk som bare store kunstnere er det. Det er noen år siden nå at man la merke til Johannes Ballestads kunst. Den var lavmælt, men personlig og inderlig følt. Han abstraherte efterhvert ganske sterkt fra naturen, men motivet var enkelt å få øye på. Han satte sine fint modulerte farger i spenn i forhold til formen, gjerne med nøytralt brutte overganger. Rom og flate fant hverandre i en enhet som var så helt personlig for Johannes Ballestad. Han fikk et stipendium ifjor – det første. Vi i juryen var begeistret for hans arbeider, og Eigil Weiglin uttalte at nå hadde Nasjonalgalleriet sin sjanse. Jeg gjør denne uttalelse til min – og lyser fred over hans minne.