Jesuitengesetz

Jesuitengesetz («Jesuittloven» - «Gesetz, betreffend den Orden der Gesellschaft Jesu») av 4. juli 1872 var del av kulturkampen i Tyskland og forbød jesuittordenen å ha ordenshus på tysk grunn.

Innhold og konsekvenser rediger

Tyngdepunktet i kulturkampens antikatolske tiltak kom ved lover på føderalt (gjerne kalt "riks") nivå. Ved siden av den såkalte Kanzelparagraf var lovgivningen mot jesuittene en av de få som var gjeldende på riksnivå.

Jesuittloven var helt fra begynnelsen av en kamplov mot ultramontanismen, som jesuittene ble ansett som spydspiss for. Forut for loven hadde det blitt ført regelrette kampanjer i offentligheten fra gammelkatolikker og fra Den tyske protestantforening. Det liberale riksdagsflertallet hadde ytterligere skjerpet et lovforslag fra Forbundsrådet (Bundesrat), det vil si fra rikskansler Otto von Bismarck. Loven ble forkynt den 4. juli. Den rettet seg mot jesuittene og lignende katolske ordener.

Den forbød alle deres ordenshus på tysk jord og gav riksregjeringen fullmakt til å forordne oppholdsforbud mot enkeltpersoner fra ordenen, og til når som helst å kunne utvise utenlandske jesuitter etter regjeringens eget skjønn.

Jesuittene og de øvrige rammede ordener forlot landet, og mange av ordenene flyttet inn til grensenære byer og landsbyer rett over grensen til provinsen Limburg i Nederland.

Selv om det var mange liberale som drev frem Kulturkampen, var det også enkelte liberale politikere som stemte imot da det ble votert ved navneopprop den 19. juni 1872. Blant dem var de nasjonalliberale Otto Bähr, Ludwig Bamberger og Eduard Lasker og de «Fortschrittler» (fra Fremskrittspartiet) Franz Duncker, Moritz Wiggers, Franz Wigard, Julius Dickert, Edward Banks, Ludwig Joseph Gerstner, Adolf Hermann Wilhelm Hagen, August Ludwig Hausmann, Carl Herz, Moritz Klotz, Julius von Kirchmann og Wilhelm Schaffrath.^[1] Disse betraktet lovforslaget som en unntakslov, et massivt angrep på fundamentale rettigheter og som eklatant diskriminering av en enkeltgruppe. Andre liberalere uteble fra avstemningen, som Franz Ziegler, Albert Haenel, Eugen Richter (Fremskrittspartiet) og Karl Biedermann (nasjonalliberaler).^[2] Men det overveiende flertall fra de nasjonalliberale og en stor del av fremskrittsfolkene støttet Bismarcks lovforslag, idet han utbrøt i Riksdagen:

«Nach Canossa gehen wir nicht – weder körperlich noch geistig.» - Til Kanossa går vi ikke - verken legemlig eller i ånden.

Loven forble i kraft også etter at Kulturkampen for det meste var ebbet ut i løpet av 1880-årene. Gang på gang forlangte Zentrumspartei og andre partier dens opphevelse^[3], men forgjeves. Loven hadde som uforutsett virkning å sammensveise det katolske miljø.

Først i 1904 ble loven formildet, og den ble ikke opphevet før i 1917. Grunnen til opphevningen var da at man ville komme Zentrumspartei i møte; uten dette partiet var det nemlig i mellomtiden blitt umulig å danne regjeringer.

Referanser rediger

^ Reichstagsprotokolle, 1872, s.1149-1150.
^ Karl Biedermann an Eduard Lasker vom 12. Juni 1872^{[død lenke]}
^ Beispiel einer Petition für die Aufhebung des Gesetzes aus dem Jahr 1912

Litteratur rediger

Gordon A. Craig: Deutsche Geschichte 1866–1945. Vom Norddeutschen Bund bis zum Ende des Dritten Reiches. C. H. Beck, München 1996, ISBN 3-406-07815-X, S. 76.
Thomas Nipperdey: Deutsche Geschichte 1866–1918. Machtstaat vor der Demokratie. C. H. Beck, München 1992, ISBN 3-406-34801-7, S. 374.
Heinrich August Winkler: Der lange Weg nach Westen. Deutsche Geschichte 1806–1933. Bd. 1, Bonn 2002, ISBN 3-89331-463-6, S. 224.
Reinhold Zippelius: Staat und Kirche. C. H. Beck, München 1997.