St. Petersburg–Moskva-jernbanen

St. Petersburg–Moskva-jernbanen er en 649,4 km lang jernbanestrekning som går gjennom de fire oblastene Leningrad, Novgorod, Tver og Moskva. Jernbanestrekningen er en viktig transportåre i Nordvest-Russland, og den drives av Oktoberjernbanen, en underavdeling av de russiske jernbaner.

Utgangspunkt: Moskva-stasjonen i St. Petersburg.
Terminus: Leningrad-stasjonen i Moskva.

Bygging rediger

Den 1. februar 1842 utstedte tsar Nikolaj I en ukase som beordret byggingen av den bane som skulle bli kjent under hans eget navn Nikolajbanen. Planen var yndlingsprosjektet til Pavel Melnikov (1804–1880), en ingeniør od administrator. En statue av ham står nær Leningradskijstasjonen i Moskva. Bare tanken på en slik togsammenslutning mellom landets to hovedsteder førte til stor kontrovers. Noen embedsmenn mente at det ville bli sosial uro og ustabilitet dersom massene fikk slik lettere adgang til å reise. Det ble bestemt at bare de velstående skulle tillates å benytte banen.[trenger referanse] Hver passajer skulle underkastes strikt pass- og politikontroll.

Landets første offentlige jernbane, Tsarskoje Selo-jernbanen, bygd av ten tyske ingeniør Franz Anton von Gerstner i 1837, hadde koste langt mer å bygge enn det som var planlagt. Dette fikk tsaren og hans rådgivere til å tvile på Gerstners rvne til å gjennomføre byggingen av den planlagte St. Petersburg–Moskva-linjen.[1] Dermed dro Melnikov og en av hans kolleger til USA i 1839 for å studere jernbaneteknologi. Der møtte de George Washington Whistler, som tegnet Canton-viadukten for Boston and Providence Railroad.[2]

På Melnikovs forslag inviterte tsar Nikolaj Whistler til å komme og hjelpe til i Russland. Whistler dro avsted i juni 1842, sammen med imperial engineer major Ivan F. Bouttatz, som ble god venn med Whistler.[1][3] Han mottok Sankta Annas orden av den russiske keiser i 1847, men fikk så kolera og døde 7. april 1849, i St. Petersburg, to år før banen ble ferdig bygd.

Den ble bygd av livegne, og mange bukket under. Det høye mannefallet er et tema for Nikolaj Nekrasov i 1864 i diktet Jernbanen.[4]

Etter ti års bygging ble linjen åpnet 1. november 1851. Det første passasjertoget forlot Moskovskij-stasjonen i St. Petersburg kl 11.15 og ankom Moskva 21.00 neste dag. Den var da den stod klar verdens lengste tospors jernbanestrekning.[trenger referanse]

Oversikt rediger

 
Siemens Velaro RUS i ventehallen i Moskovskij-terminalen i St. Petersburg

Den maksimale hastigheten på strekningen er 250 km/t, og den gjøres unna på 3 timer og 30 minutter for de raskeste togene.[trenger referanse] Siden 2009 har Siemens Velaro RUS-tog trafikkert strekningen, og disse kjører dermed saktere enn topphastigheten sin på 300 km/t. Dette skyldes at man ikke har klart å oppgradere skinnegangen til å tåle denne hastigheten.[trenger referanse] De åtte togsettene fra Siemens Velaro kostet tilsammen nesten én milliard dollar.[trenger referanse]

Siden 1931 har Krasnaja streláRød pil») kjørt hver natt mellom Moskva og St. Petersburg. Det forlater Moskva kl. 23:55 og ankommer St. Petersburg 07:55 neste morgen, før den kjører etter samme rutetabell motsatt vei neste natt.

Det er relativt tett trafikk på linjen, noe som gjør at kun et fåtall høyhastighetstog bruker den hver dag. En ny parallellinje er under planlegging slik at kapasiteten kan utvides, denne skal få en makshastighet på 400 km/t. Den forventes å koste 696 milliarder rubler og skal stå ferdig i 2018.[5]

Myten om tsarens finger rediger

Banen er internasjonalt kjent for den usanne historien om tsarens finger ved planleggingen på 1840-tallet. Ifølge legenden skal tsar Nikolaj I av Russland ha avgjort en tvist om linjestrekningen ved å trekke linjen snorrett med linjal mellom Moskva og St. Petersburg; den eneste kurven på linjen skulle da ha oppstått der tsaren hadde satt fingeren på linjalen. Historien er åpenbart usann, då kurven ble bygged først i 1877, 26 år etter linjens åpning. Den egentlige årsaken til denne ombygning er at jernbanen tidligere hadde en kraftig helling på denne strekningen som skapte problem for datidens lokomotiver. På veien opp trengte man fire lokomotiver; på veien opp ble farten så stor at toget ikke kunne bremse ned og stanse på nærmeste stasjon.

Etter en ombygning avsluttet i 2001 følger jernbanen atter den rake, opprinnelige strekningen, ettersom dagens lokomotiver klarer stigningen/fallet. Etter én teori skal myten om tsarens finger ha blitt oppfunnet av forfatteren Nikolaj Grekh.[6]

Viktige stasjoner rediger

 
Modell av St. Petersburg-Moskva-jernbanen, Moskvas jernbanemuseum.

Viktige stasjoner inkluderer (listet fra sør til nord) Klin, Redkino, Tver, Likhoslavl, Kalasjnikovo, Vysjnij Volotsjok, Bologoje, Okulovka, Luka, Malaja Visjera, Tsjudovo, Ljuban og Tosno.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gasparini, D. A., K. Nizamiev, and C. Tardini. "GW Whistler and the Howe Bridges on the Nikolaev Railway, 1842–1851", American Society of Civil Engineers, Journal of Performance of Constructed Facilities 30.3 (2015): DOI link:04015046.https://dx.doi.org/10.1061/(ASCE)CF.1943-5509.0000791
  2. ^ Decker, John C., "Early American Railroad History: A New Source Within Grasp" Arkivert 4. august 2020 hos Wayback Machine., og [1] Arkivert 4. august 2020 hos Wayback Machine., 24. juli 2016.
  3. ^ «The Correspondence of James McNeill Whistler :: The Correspondence». whistler.arts.gla.ac.uk. Besøkt 2. august 2016. 
  4. ^ Wood, Alan (2011). Russia's Frozen Frontier: A History of Siberia and the Russian Far East 1581. Bloomsbury Publishing. s. 148. ISBN 978-0340971246. Besøkt 27. januar 2018. 
  5. ^ PPP model to fund Moscow – St Petersburg high speed line
  6. ^ Kevin O'Flynn (24. oktober 2001). «Tsar's Finger sliced off on the Moscow express». The Guardian. Besøkt 7. oktober 2012.