Jernbane i Australia

Jernbanen i Australia spiller en nøkkelrolle i landets transportsystem og for landets økonomi. Jernbanenettet er i hovedsak eid av det offentlige. Det består av 33 819 kilometer skinnegang med 3 forskjellige sporvidder. 2 540 kilometer er elektrifisert.

Forstadstog fra Transperth og et fra Indian Pacific i Perth (Vest-Australia); legg merke til at begge kjører på skinnegang med to sporvidder

Det offentlige eierskapet ligger på føderalt og nasjonalt nivå, med unntak for et lite antall private jernbaner. Driftsselskapene var tidligere offentlige, men etter privatisering på 1990-tallet er nå flertallet av de australske selskapene privateide.

Den føderale regjeringen bidrar i utformingen av en nasjonal jernbanepolitikk og bidrar økonomisk til utvikling av nasjonale prosjekter. I Australia har jernbanetransport ofte blitt neglisjert og veitransport har fått forrang i utviklingen av det nasjonale transportsystemet.

Nasjonale problemstillingerRediger

Enhetlig sporviddeRediger

I forbindelse med utbyggingen av de første jernbanene i koloniene var det ingen helhetlige planer og ingen som hadde et nasjonalt perspektiv på utviklingen av et eventuelt, fremtidig nettverk. Det mest åpenbare spørsmålet som burde avklares var vedrørende valg av sporvidde. Til tross for råd fra London om å velge en enhetlig standard for å kunne knytte sammen og bruke materiell fra de forskjellige koloniene om hverandre, ble valgene forskjellige i de forskjellige koloniene og også innen det enkelte område uten hensyn til hva andre hadde valgt. Dette har skapt problemer på nasjonalt nivå en rekke steder helt frem til våre dager.

I Australia er det gjort flere forsøk på å komme frem til en standard sporvidde, men problemet var fortsatt ikke løst i 2005. Banen som forbinder Wolseley og Mt. Gambier er f.eks. helt isolert på grunn av sporvidden og den har derfor ingen driftsmessig verdi. De forskjellige delstatsregjeringer og private interesser krangler høylytt om hvem som skal betale for å få orden på forholdet.

ElektrifiseringRediger

Elektrifiseringen av forstadsbanene startet i 1919, men heller ikke på dette området var det mulig å etablere en enhetlig standard. Da arbeidene startet i Melbourne i 1919, valgte man 1500 V likestrøm. Sydney valgte det samme da jernbanene i området ble elektrifisert fra 1926[1]. Men 50 år senere da man startet elektrifisering i Brisbane ble det valgt 25 kV vekselstrøm og Perth fulgte opp med samme spenning fra 1992. Også utenfor forstedene er en rekke strekninger elektrifisert, spesielt i Queensland hvor det er valgt 25 kV vekselstrøm, i hovedsak på 1980-tallet på banene brukt til kulltransport. I 2008 ble det lagt frem planer for Adelaide-området med bruk av 25 kV vekselstrøm som nå er blitt den internasjonale standarden.[2]

HistorieRediger

De første jernbanene i Australia ble anlagt av private selskaper basert i de daværende koloniene New South Wales, Victoria og Sør-Australia. Den første strekningen åpnet for trafikk i Sør-Australia i 1854. Det var en linje med hestetrukne tog fra Goolwa til Port Elliot. Den første linjen med damplokomotiv ble åpnet i Victoria i 1854. Banen var 4 kilometer lang og gikk fra Flinders Street jernbanestasjon til Sandridge (nå Port Melbourne) og ble drevet av Hobsons Bay Railway Company mens gullrushet i Victoria var på sitt mest intense.

På 1890-tallet ble det diskutert å etablere en australsk føderasjon av de seks koloniene. Et av punktene var i hvilken grad jernbanene skulle være et føderalt ansvar. En avstemning om dette gikk i disfavør av en slik løsning, og i stedet åpnet den nye konstitusjonen for ”akkvisisjon, med statens godkjennelse, av enhver jernbane i delstatene, på betingelser som er avtalt mellom samveldet av nasjoner og staten” (seksjon 51 xxxiii) og "jernbaneanlegg og forlengelser i enhver delstat med statens godkjennelse” (Seksjon 51 xxxiv). Imidlertid kan den australske regjering stille midler til disposisjon for delstatene til oppgraderingsprosjekter i henhold til seksjon 96 ("parlamentet kan gi finansiell bistand til enhver delstat på betingelser som parlamentet mener er riktige").

Diesellokomotiver ble satt i drift på de australske jernbanene tidlig på 1950-tallet. De fleste var konstruert og bygd lokalt. Teknologien og motorene var ofte hentet fra britiske og amerikanske produsenter. De tre viktigste produksjonsselskapene var Clyde Engineering i samarbeid med GM-EMD, Goninan i samarbeid med General Electric og A. E. Goodwin (senere Comeng) som samarbeidet med American Locomotive Company (ALCO). Det viktigste britiske selskapet var English Electric som spilte sammen med Sulzer som også leverte en del utstyr.[3] Denne form for samarbeid har fortsatt frem til i dag med f.eks Downer EDI Rail og United Group Rail, de moderne utgavene av henholdsvis Clyde og Goninan.

MilepælerRediger

Museer og museumsjernbanerRediger

Statlig finansieringRediger

 
V/Line VLocity-togsett i Victoria

Mens regjeringen har gitt betydelige finansieringsbidrag til oppgraderingen av veier fra 1920-tallet, har jernbanene ikke fått noen regelmessig støtte, unntatt den statseide virksomheten i Commonwealth Railways, senere omdøpt til Australian National Railways Commission., Denne virksomheten ble privatisert i 1997. Bare delstatseide anlegg har vært ansett som et regjeringsanliggende.

Regjeringen har imidlertid bidratt med lån til delstatene i forbindelse med standiseringsprosjekter i årene fra 1920 til 1970-tallet. Fra 1970 til 1996 har delstatene fått garantier til jernbaneprosjekter, spesielt det som gjaldt standardisering av banen mellom Adelaide og Melbourne i 1995. Betydelige bidrag kom også i forbindelse med banen fra Alice Springs til Darwin som ble åpnet i 2004. Godstransporten får for tiden betydelige, finansielle bidrag gjennom Australian Rail Track Corporation og AusLink-programmene for landtransport.

Australian Rail Track CorporationRediger

Australian Rail Track Corporation (ARTC) er et selskap som er eid av den føderale regjeringen. Det ble opprettet i 1997 og eier, leier, vedlikeholder og kontrollerer de fleste av jernbanestrekningene med standard sporvidde i Fastlandsaustralia, også kalt Designated Interstate Rail Network (DIRN).

I 2003 ble det inngått en avtale mellom delstatsregjeringen i New South Wales og den føderale regjeringen om at ARTC skal leie delstatens jernbanenett, inkludert Hunter Valley-linjene i 60 år. Som en del av overenskomsten er det avtalt et investeringsprogram på 872 millioner australske dollar.[4] Den føderale regjeringen bidrar med AUD143 millioner i ny egenkapital til ARTC, mens delstatsmyndighetene i New South Wales bidrar med minst AUD62 millioner.

AusLinkRediger

AusLink-programmet som ble introdusert i juli 2004 gir samme tilgang til finansiering for jernbane som for veianlegg. AusLink etablerte planen for et definert, nasjonalt nettverk (som etterfølger den tidligere nasjonale veiplanen (National Highway-system)) og omfatter vei- og jernbaneforbindelser og deres respektive tilknytningspunkter.

Det er også annonsert mulighet for finansiering av oppgradering av signalsystemer på mange strekninger, omlegging av sporvidde på bredsporbanene i Victoria til standardspor, nye linjer til omlastingspunkter mellom bane og vei og forlengelse av vekslingsspor for å gi mulighet for å kjøre lengre tog.

Finansieringen er fokusert på det nasjonale jernbanenettet, inkludert de følgende jernbaneen som forbinder de største og viktigste byene:

Infrastructure AustraliaRediger

Etter valget i 2008 opprettet regjeringen et organ kalt Infrastructure Australia med overordnet ansvar for jernbane, vei, lufthavnet og annen infrastruktur på nasjonalt nivå.

Jernbanenettet, anlegg og vedlikeholdRediger

 
Et blikk langs sporene på den transaustralske jernbanen

Anlegg og vedlikehold av infrastrukturen på de australske jernbanene er samlet i offentlige organer. Dette gjelder det landsdekkende banenettet og de regjeringskontrollerte jernbanene i New South Wales (lagt til selskapet Australian Rail Track Corporation) og i Vest-Australia (selskapet WestNet Rail). Dette har til hensikt å gi tilgang til jernbanenettet både for nye og eksisterende operatører.

Banen mellom Perth og Kalgoorlie og mellom Brisbane og grensen til New South Wales tilhører ikke delstatene. Imidlertid har ARTC rettigheter til å selge tilgang mellom Kalgoorlie og Kwinana til operatørselskaper i henhold til en avtale med banens eiereselskap og operatøren, WestNet Rail. ARTC har også et ”fungerende samarbeid” med Queensland Rail om bruk av de 127 kilometer med standard sporvidde mellom Queensland grense og Fisherman Island. ARTC ønsker å leie denne banen etter avtale med Queensland så snart avtalene med NSW er klare.[5] ARTC vedlikeholder sidebanene i NSW på kontrakt.

Arbeidet med å integrere andre baner pågår kontinuerlig. I dag er det tilgang i henhold til generelle prinsipper etablert i avtale mellom føderale, delstats- og territoriale organer:

OperatørerRediger

GodstogRediger

 
Godstog fra Pacific National fra Perth i Vest-Australia
 
Gods- og containertog i Victoria

De viktigste godsoperatørene på jernbanenettet, inkludert gruvejernbanene er:

Andre godsoperatører inkluderer:

Nasjonal passasjertransportRediger

 
Kart over jernbanestrekninger med passasjertog i Australia
Delstatskontrollerte:

██ QR Citytrain og Traveltrain

██ CountryLink og CityRail

██ V/Line

██ Transwa

Great Southern Rail

██ Indian Pacific

██ The Overland

██ The Ghan

Passasjertog drives av den enkelte delstat. Hovedanvaret for koordinering av passasjergtog er lagt til Rail Australia, men hovedfokus er å promovere GSR, CountryLink og QR-forbindelsene.

Great Southern Rail som er eid av Allegro Funds opererer tre passasjertog:

Passasjertoget CountryLink eies og drives av New South Wales og forbinder Brisbane, Canberra og Melbourne via Sydney. Fra forlengelsen av Ghan fra Alice Springs til Darwin var fullført i 2004 er alle de viktigste og største byene i Fastlandsaustralia bundet sammen for første gang med tog som kjører på standardspor.

Forstads- og mellomdistansetogRediger

  • Public Transport Authority (Western Australia) (tidligere kalt Westrail) driver passasjertransport i Vest-Australia, inkludert:
  • TransAdelaide opererer forstadsbanene i Adelaide, inkludert Glenelgtrikken.

Private jernbanerRediger

 
Sukkertog i nærheten av Ingham
 
Tog med jernmalm fra BHP ankommer Port Hedland (Vest-Australia).

SukkerRediger

Spor med en vidde på 610 mm har vært i vanlig bruk av private selskaper som driver forskjellige sukkermøller. Banene er relativt avanserte rent teknisk med skinner hentet fra normale jerbaner, fjernstyrte bremsevogner, stålarmerte sviller og små ballastmaskiner. Omkring 20 selvstendige selskaper samarbeider om forskning og utvikling.

TømmerRediger

Jernbane er ofte brukt til transport av tømmer til sagbruk. Forskjellige sporvidder er brukt, inkludert 610 mm som også er vanlig på banene som driver sukkertransport.

Bredere sport brukes også. Queensland har flere 991 mm baner, enkelte med skinner av tre. I noen områder er 1 067 mm brukt noe som representerer en betydelig investering. Frem til tidlig 2000-tall ble den nå nedlagte linjen til Esk i Queensland med 1 067 mm sporvidde brukt til tømmertransport.

JernmalmRediger

Fire separate baner er bygd og brukes til tungtransport av jernmalm. I Pilbararegionen i Vest-Australia har private selskaper alltid hatt ansvaret for transportveien mellom gruvene og havnene. Disse banene har blitt brukt til forskning på verdien av jernbanetransport. En femte linje bygd av Fortescue Metals Group ble åpnet i 2008. En sjette linje med dobbeltspor til gruveområdene er planlangt fra havnen i Oakajee.

ReferanserRediger

  1. ^ CityRail. «Central Station - self guided tour» (engelsk). Arkivert fra originalen 30. september 2012. Besøkt 26. september 2012. 
  2. ^ IEC 60850:2000 – "Railway Applications. Supply voltages of traction systems"
  3. ^ «Diesel Traction (Chapter 7, page 473)». Technology in Australia 1788-1988. www.austehc.unimelb.edu.au. Besøkt 6. september 2009. 
  4. ^ «Media release, December 2003». John Anderson, Minister for Transport and Regional Services, www.ministers.dotars.gov.au. Arkivert fra originalen 28. desember 2005. Besøkt 27. april 2006. 
  5. ^ «Media release, December 2003». John Anderson, Minister for Transport and Regional Services, www.ministers.dotars.gov.au. Arkivert fra originalen 28. desember 2005. Besøkt 27. april 2006.