Jerf el Ahmar

Wikimedia-listeartikkel

Jerf el Ahmar, arkeologisk funnsted fra neolittisk steinalder i Syria, ved elven Eufrat. Bosatt omkring 9 600 – 8 800 f.Kr, det vil si i yngre dryas, ved inngnangen til tidlig neolittisk jordbruksperiode. Dette var en kald periode klimatisk sett og representerte en periode hvor mange tidlige landsbyer ble forlatt eller krympet kraftig, eksempelvis Abu Hureyra.

Jerf el Ahmar ble oppdaget sent på 1980-tallet og utgravd av Danielle Stordeur ved universitetet i Lyon, som en hasteutgraving 1995-99 i forbindelse med oppdemming av Eufrat.

Typisk for denne tidlige perioden hadde landsbyen en sentral, kommunal lagerbygning for korn og matvarer i sentrum, som også synes å ha fungert som bygning for ritualer. Oksehoder hang på veggene i visse bygninger både i Hallan Çemi og fire oksehoder i Jerf el-Ahmar, 300 km fra hverandre.[1] Hvert enkelt hus viste ingen tegn til å ha hatt noen økonomisk funksjon. Først senere i neolittisk tid gikk hvert enkelt bolighus over til å inneholde forrådsrom for matvarer, særlig korn.

Studier viser at befolknignen livnærte seg av gasellejakt og konsum av vill-korn, ville belgfrukter og andre planter.

ReferanserRediger

  1. ^ Steven Mithen, After the Ice: A Global Human History 20,000-5,000 BC, Phoenix, London 2003, side 64. ISBN 0-75381-392-0.
  • Chris Scarre (red): The Human Past', Thames & Hudson, London 2005.