Jean II Le Maingre

fransk politiker og diplomat

Jean II Le Maingre ( gammelfransk: Jehan le Meingre), også kalt Boucicaut (født 28. august 1366 i Poitiers i Frankrike, død 21. juni 1421 i Yorkshire i England) var en fransk ridder som var marskalk av Frankrike som var kjent for sin militære dyktighet.

Jean II Le Maingre
Jean Le Maingre - dit Boucicault (larousse).jpg
Født28. september 1366Rediger på Wikidata
Tours, PoitiersRediger på Wikidata
Død24. juni 1421Rediger på Wikidata (54 år)
YorkshireRediger på Wikidata
Gravlagt Basilica of St. Martin, ToursRediger på Wikidata
Ektefelle Antoinette de TurenneRediger på Wikidata
Far Jean Ier Le MeingreRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, politiker, ridderRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongeriket FrankrikeRediger på Wikidata
Utmerkelser Marskalk av FrankrikeRediger på Wikidata
Våpenskjold
Jean II Le Maingres våpenskjold

Miniatyr av ukjent kunstner: Boucicaut Jean II Le Maingre ved venerasjonen av den hellige Katarina. Fra Maréchal de Boucicauts tidebok.
Jean II Le Meingres våpenskjold:
d'argent à l'aigle éployée de gueules becquée et membrée d'azur

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Han var sønn av Jean I Le Maingre og tjenestegjorde som pasje ved hoffet hos Karl VI av Frankrike, og da han var 12 år fulgte han Ludvig II, hertugen av Bourbon på et felttog i Normandie.

Ridder, hærførerRediger

Da han var 16 år, ble han slått til ridder etter slaget ved Roosebeke 27. november 1382.

I 1384 ssro han til Preussen for å slutte seg til Den tyske orden i deres krigføring mot de hedenske litauerne som konverterte deretter i 1386. Etter militære kampanjer mot maurerne i Spania og mot Toulouse i Frankrike, før han med hertugen av Bourbon vendte tilbake til Spania som hadde blitt en kampsted for hundreårskrigen før han i to år reiste rundt i middelhavsområdet.

I 1390 deltok han i en ridderturnering hvor han slo de mest kjente britiske soldatene i en-til-en kamp. Året etter reiste han tilbake til Preussen og kjempet mot hedninger i Livland og Preussen. Etter sin bemerkede innsats mot fienden i disse kampene ble han utnevnt til marskalk av Frankrike 25. desember 1391 av kong Karl VI i St. Martin-katedralen i Tours.

1396 deltok han i et felles korstog mot Det osmanske rike hvor han gikk på et stort nederlag i slaget ved Nikopolis 28. september samme år. Han ble tatt til fange hos den osmanske sultanen Bayezid I, men klarte i motsetning til de andre, å unngå å bli henrettet og løslatt etter at det var utbetalt løsepenger.

Etter å ha kommet hjem, dannet han en ridderorden og organiserte en støttestyrke til den bysantinske keiseren Manuel II Palaiologos på seks skip og 1 200 mann mot osmanene.

På bakgrunn av sine militære meritter og kjennskapen til Midtøsten ble han i 1401 utnevnt til fransk guvernør i Genova som hadde kommet under fransk kontroll av Karl VI i 1396. Han lyktes her å slå tilbake et angrep fra kong Janus av Kypros som prøvde å ta tilbake FamagustaKypros som hadde blitt tatt av Genova. Etter harde kamper i hele Middelhavet, klarte Genova å kjempe til seg frihet fra det franske styret.

Han vendte da tilbake til Frankrike, og ble en del av rivaliseringen mellom Burgund-fraksjonen og Orléans-fraksjonen.

Under slaget ved Agincourt i 1415 hadde han kommandoen over de fremskutte franske styrkene, men ble tatt til fange av de engelske styrkene under Henrik V og døde seks år senere i Yorkshire.

Han ble begravet i katedralen i Tours.

LitteraturRediger

  • Denis Lalande (utg.): Le Livre des faits du bon messire Jehan le Maingre, dit Boucicaut, maréschal de France et gouverneur de Jennes (= Textes littéraires français. 331, ISSN 0257-4063). Édition critique. Droz, Genf 1985.
  • Denis Lalande: Jean II le Meingre, dit Boucicaut. (1366–1421). Étude d'une biographie héroïque (= Publications romanes et françaises. 184, ISSN 0079-7812). Droz, Genf 1988, (französisch).
  • Albert Châtelet: L'âge d'or du manuscrit à peintures en France au temps de Charles VI et les heures du Maréchal Boucicaut. Faton, Dijon 2000, ISBN 2-87844-040-4.