Jean-Marc Nattier (født 17. mars 1685 i Parisv død 7. november 1766 samme sted) var en fransk rokokkomaler av portrett og landskap. Han er særlig kjent for kvinneportretter.

Jean-Marc Nattier
Født17. mars 1685[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris[5][6]
Død7. nov. 1766[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (81 år)
Paris[5][6]
BeskjeftigelseKunstmaler, portraitist Rediger på Wikidata
Embete
  • Hoffmaler Rediger på Wikidata
FarMarc Nattier
MorMarie Courtois
SøskenJean-Baptiste Nattier[7]
BarnSophie Challes[8]
NasjonalitetFrankrike[9]
GravlagtÉglise Saint-Eustache

Louis Tocqué: Portrett av Jean-Marc Nattier, 1720
Madam Pompadour som jaktgudinnen Diana, 1746
Portrett av Madam Berthelot, 1739

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Jean-Marc Nattier var sønn av portrettmaleren Marc Nattier og av miniatyrmaleren Marie Courtois. Selv ble han opplært opp av faren og en morbror, allerefe 18 år gammrl ble han opptatt i det franske kunstakademi.[trenger referanse] 25 år gammel ble han viden kjent for å ha laget tegningene til noen populære kobberstikk.[trenger referanse]

Prominent maler rediger

I 1715 reiste han til Amsterdam og møtte tsar Peter den store, og malte portretter av flerer av hoffolkene. Han malte tsarinaen i Haag og tsaren i Paris. På tsarens oppdrag malte han også en fremstilling av slaget ved Poltava. Et tilbud fra tsaren om å bli med til Russland takket han nei til. Det satte tsaren lite pris på, og lot være å betale for portrettene av seg og gemalinnen.[10]

De neste årene arbeidet Nattier også med landskapsmaleri. I 1720 ble han en av dem som gikk dundrende konkurs etter den økonomiske statskollapsen i Frankrike da John Laws banksystem spilte falitt.[trenger referanse]

Dermed måtte han konsentrere seg om det langt mer lukrative portrettmaleriet. Han ble offisielle portrettist for familien d'Orléans og i 1748 portrettmaler ved kong Ludvig XVs hoff.[trenger referanse] Gjennom flere tiår var han portrettmaler for den franske elite, med kongefamilien på toppen.

Litt eller litt vakte han til live igjen en gammel sjanger, nemlig det allegoriske portrett.[trenger referanse] Der innsatte han en levende person som han portretterte i en guddom fra Olympen eller som en rent allegorisk skikkelse. Denne formen for portrett tiltalte kong Ludvig XIs hoffdamer, blant annet fordi den tillot at eventuelle uskjønnheter hos modellen på upåfallende vis rett og slett kunne utelates.[trenger referanse] Slik ble han samtidig oppfinneren av det såkalte portrait histoiré.[trenger referanse] Et godt eksempel er hans portrett av den kongelige maitresse Madame de Pompadour som Diana.

Nattier er kjent for sine forfinede, men godt gjenkjennelige portretter av unge kvinner, samt for å ha skapt mote med å benytte en klassisk bakgrunn i portrettene.[trenger referanse] Hans maleri har et følsomt og vart uttrykk, med en forkjerligghet for blåaktige fargetoner.[trenger referanse] Han utmerket seg som en meister i å gjengi glansen i forskjellige typer av tøyer.[trenger referanse]

Malerier av Nattier henger blant annet i Eremitasjen i St. Petersburg, Louvre, Versailles, Wallace Collection i London og Condémuseet i Chantilly.

Litteratur rediger

  • Nattier: Jean-Marc Nattier Masters in Art: A Series of Illustrated Monographs: Issued Monthly; June, 1902, Part 30, Vol. 3, (Bates & Guild Co., Boston)

Referanser rediger

  1. ^ a b RKDartists, «Jean-Marc Nattier», RKD kunstner-ID 58922[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 59581, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 43097[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Union List of Artist Names, vocab.getty.edu[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b rkd.nl[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500120754, utgitt 9. august 2021, besøkt 7. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ galerieheim.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ det svenske Nasjonalmuséets kunstnerliste, kulturnav.org, utgitt 12. februar 2016, besøkt 27. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Haldane Macfall: A History of Painting. The French Genius, Bd. 6, London 1911, s. 149f.

Eksterne lenker rediger