Jacques de Reinach
Baron Jacob Adolphe Reinach (født 17. april 1840, død 19. november 1892), kjent som Jacques de Reinach var en fransk bankier av jødisk-tysk opprinnelse, kjent for innblanding i mange store økonomiske saker i tiden. Han ble slutt felt av Panama-skandalen. Han var sønn av Clementine Oppenheim (1822–1899) og hennes mann, Adolphe de Reinach (1814–1879), Belgisk konsul i Frankfurt. Han ble adlet i Italia i 1866 og senere adlet av William I av Tyskland.
| Jacques de Reinach | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. apr. 1840[1][2] Frankfurt | ||
| Død | 19. nov. 1892[1] (52 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Bankier, librettist, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Lycée Condorcet | ||
| Far | Adolph Reinach | ||
| Søsken | Albert von Reinach Oscar de Reinach-Cessac | ||
| Barn | Lucien de Reinach | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Société d'économie politique | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen | ||
Bankier rediger
Han bosatte seg i Paris i slutten av 1850-årene, og i 1863 grunnla han i banque Kohn-Reinach sammen med sin svoger, finansmannen Édouard Kohn.
Den 6. mai 1863 giftet han seg med sin kusine Fanny Emden. De fikk barna Henriette-Clémentine (som giftet seg med Joseph Reinach), Lucien og Juliette-Maximilienne. Han tjenestegjorde i National Guard under Beleiringen av Paris (1870–1871) og ble naturalisert fransk statsborger i 1871.
Hans saker blomstret med byggingen av chemins de fer de Provence og investeringer i Canadian Pacific i Canada. Hans hôtel particulier på Parc Monceau ble møteplass for hele det politiske, økonomiske og kunstneriske Paris.[3] Han kjøpte også château de Nivillers i en landsby i Picardie, som han ble ordfører i 1884.
Fiktiv fremstilling rediger
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database, oppført som Jacques Adolphe Reinach de, Léonore LH//2288/38, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Baron Jacob Adolphe Reinach : The Financier Whose Death Upset the Loubet Ministry». The New York Times. Besøkt 22. oktober 2014.
- ^ Mollier, Jean-Yves (2000). «Littérature et presse du trottoir à la Belle Époque» (PDF). in Études françaises (fransk). s. 84.