Jødedom i Berlin
Jødenes historie i Berlin begynte kort etter grunnleggelsen av byen. I løpet av middelalderen ble de fordrevet flere ganger. Fra 1671 har byen hatt en fast jødisk befolkning. I det 19. og 20. århundre vokste befolkningen raskt, og nådde i 1925 173 000 mennesker. Den jødiske befolkningen spilte en stor rolle i Berlins sosiale liv i det 19. og første del av det 20. århundre. I årene etter krigen hadde Berlin bare en liten jødisk menighet. I 1980-årene begynte antallet å øke, og fra 1990 har Berlins jødiske befolkning opplevet en massiv vekst, takket være stor innvandring av jøder fra det tidligere Sovjetunionen. Berlins jødiske menighet har omkring 12 000 medlemmer. Ifølge American Jewish Committee har Berlin for tiden det raskest voksende jødiske samfunnet i verden.
Berlin har eget jødisk sykehus, flere skoler, bl.a. jødisk gymnasium, åtte synagoger, to rituelle bad, jødisk museum og bl.a. den største jødiske gravlund i Vest-Europa.
Historie rediger
Fra bygrunnleggelsen til 1573 rediger
Allerede da byen Berlin og Cölln oppstod i det sene 12. århundre fantes det jødiske kjøpmenn i Mark Brandenburg. I skriftlige kilder nevnes jøder i Berlin fra 1295. Jødene måtte i Berlin ikke bo i ghetto, men bodde likevel tett i det såkalte klosterkvartalet, der dagens Jüdenstraße ligger. I Berlins tidlige historie fantes det ikke noen jødisk gravlund; jødene fra Berlin brukte sammen med jødene fra Spandau Judenkiewer Spandau. Den eldste bevarte gravstenen fra denne gravlunden er fra 1244.
Jødene var i byens tidlige historie avhengige av herskerens gunst, og fikk bare lov å utøve noen bestemte yrker, f.eks. som pengeutlånere og visse handelsyrker. I krisetider kom det noen ganger til forfølgelser og fordrivelser. I forbindelse med Svartedauen ble jødene fordrevet i 1348, da man trodde de hadde skylden. Det tok likevel ikke lang tid før jøder igjen slo seg ned i byen. Fredrik II av Brandenburg utviste jødene fra Mark Brandenburg i 1446, og i 1510 kom det til en antijødisk prosess i Berlin som kostet 50 jøder livet og endte med fordrivelsen av alle jøder fra Brandenburg.
Fra 1671 rediger
Dagens jødiske menighet går tilbake til året 1671, da det kom flere jødiske familier til Berlin. De var blitt fordrevet fra Wien av Leopold I. Ettersom Brandenburg lå i ruiner etter tredveårskrigen inviterte Fredrik Vilhelm av Brandenburg, «den store kurfyrsten», en rekke grupper som var forfulgt i sine hjemland til å slå seg ned i landet for å hjelpe å bygge det opp igjen. Således kom det også mange hugenotter til Brandenburg på dette tidspunktet. Kurfyrsten gav 50 velhavende jødiske familier lov å slå seg ned i Berlin.
Moses Mendelssohn var en av de viktigste humanister på 1700-tallet og stamfar for bankierfamilien Mendelssohn. Mendelssohnfamilien etablerte Bankhaus Mendelssohn i Jägerstraße, som utviklet seg til et sentrum for Berlins kultur og litteratur. Felix Mendelssohn og hans søster Fanny Mendelssohn, Rahel Varnhagen og Henriette Herz bodde der. Frem til 1933 ble jødene i Berlin svært godt integrert, trolig var jødene ingen steder i verden bedre integrert i samfunnet enn i Berlin. Aaron Bernstein, en av deltagerne i marsrevolusjonen i 1848, var en av grunnleggerne en liberal reformmenighet. Andre kjente personer i Berlins jødiske liv inkluderte Wilhelm Beer, Paul Singer, Samuel Fischer og Leopold Ullstein.
Den eldste synagogen i Berlin befinner seg i Franklinstraße, den viktigste var Neue Synagoge i Oranienburger Straße, som frem til 1938 var hovedsynagoge og idag er museum. Den gamle jødiske gravlunden ved Schönhauser Tor fra 1827 ble i 1880 avløst av Jüdischer Friedhof Berlin-Weißensee. Ettersom den jødiske menigheten stadig mer tendenderte i retning av reformjødedom, ble den ortodokse Israelitische Synagogen-Gemeinde Adass Jisroel skilt ut i 1869. Adass Jisroel fikk i 1873 en egen gravlund i Weißensee.
20. århundre rediger
Før 1933 bodde en tredjedel av Tysklands jødiske befolkning i Berlin. Weimarrepublikken var en gullalder for Berlins jødiske liv. Både i det kulturelle og politiske liv spilte jøder en fremtredende rolle.
Etter nasjonalsosialistenes maktovertagelse kom det fort til forfølgelser. De fleste flyktet, men 55 000 jøder ble drept, og ca. 6 500 overlevet i skjul i byen under det nasjonalsosialistiske styret. I forbindelse med den såkalte «fabrikkaksjonen» utbrøt en spontan protest mot arrestasjonen av jøder, Rosenstrasseprotesten.
Etter krigen ble den jødiske menigheten ledet av Erich Nelhans og Hans Erich Fabian frem til 1949. Heinz Galinski var så formann for den jødiske menigheten i Berlin frem til sin død i 1992. Fra november 2005 har Gideon Joffe vært menighetens leder.
Menigheten er organisert som enhetsmenighet, og driver både ortodokse og liberale synagoger. Det er den største jødiske menigheten i Tyskland, og tilbyr sine medlemmer en allsidig jødisk infrastruktur.
Litteratur rediger
- Reinhard Rürup (red.): Jüdische Geschichte in Berlin. Bilder und Dokumente. Edition Hentrich, Berlin 1995, ISBN 3-89468-181-0