Åpne hovedmenyen

Ivar Olavsson var en norsk geistlig og en av Håkon V Magnussons fremste rådgivere tidlig på 1300-tallet. Han nevnes tidligst som kongens sendemann til de svenske hertugene Erik og Valdemar i 1307 og var da kannik og medlem av domkapittelet i Bergen. I 1308 ble han utnevnt av Håkon til kansler for det mindre segl (sekretet), var fra samme tidspunkt medlem av kongens råd og var fullmektig for kongen på viktige sendeferder til den danske kongen i 1308 og 1311 og til den skotske kongen 1312–1313. I 1314 ble Ivar utnevnt til Norges rikes kansler og samtidig til prost og formann for prestekollegiet ved Mariakirken i Oslo, som etterfølger etter Åke kansler. Samme år bestemte Håkon at kanslervervet skulle være knyttet til prostevervet ved Mariakirken «til evig tid». Ivar var etter alt å dømme kong Håkons viktigste rådgiver i resten av hans regjeringstid. På kongens dødsleie på Tunsberghus i 1319 var Ivar den første av de åtte herrene, etter alt å dømme fremtidige formyndere, som avla ed på å opprettholde kongens bestemmelser om riksstyret. Det ble fastsatt at kansleren skulle lede riksrådet som skulle styre landet under en umyndig tronarving. Ivar er nevnt først blant de herrene etter kongens død samme år sluttet avtale om kongefellesskap med Sverige og beseglet avtalen med riksrådets segl. Endel kan tyde på at Ivar Olavsson ble skjøvet til side etter Håkons død av kretsen rundt hertuginne Ingebjørg, selv om han ikke nødvendigvis ble avsatt som kansler.

Ivars fødsels- og dødsår er ikke kjent. Som kannik hadde han sannsynligvis universitetsstudier i utlandet bak seg.

LitteraturRediger