Ius civile
Ius civile (opprinnelig ius civile Quiritium) var det settet av rettsnormer i romerretten som gjaldt rettslige forhold mellom romersk borgere. Dette i motsetning til ius gentium som derimot kom til anvendelse i forhold mellom romerske borgere og andre borgere underlagt Romerriket.[1]
Ius civile lå under bypretoren (Praetores Urbani), som både hadde en lovgiverfunksjon og en dømmende funksjon som øverste justismyndighet i disputter mellom borgere. Utgangspunktet for ius civile var i Tolvtavleloven, men gjennom edikter fra tiltredende pretorer som offentliggjorde de retningslinjer og regler som de ønsket å legge til grunn for utøvelsen av sitt embede, ble stadig retten utvidet.[2]
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Anners, Erik: Den europeiske rettens historie (ISBN 978-82-00-05843-4). Universitetsforlaget, 12. opplag 2008.
Eksterne lenker rediger
- Roman Legal Tradition and the Compilation of Justinian – The Robbins Religious and Civil Law Collection, School of Law (Boalt Hall), University of California at Berkeley. (engelsk)
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.