Ishockey under Vinter-OL 1924

(Omdirigert fra «Ishockey-VM 1924»)

Ishockeyturneringen under Vinter-OL 1924 ble spilt i Chamonix i perioden 28. januar til 3. februar 1924 og ble arrangert av Det internasjonale ishockeyforbundet (LIHG, i dag IIHF). Turneringen var den andre olympiske ishockeyturneringen og anses av IIHF som værende det andre verdensmesterskapet i ishockey.[4][5][6] Åtte lag deltok i turneringen. I gruppespillet ble de åtte lagene inndelt i to grupper med fire lag i hver pulje, hvor de to beste i hver gruppe avanserte til en medaljerunde. Canada var regjerende olympiske mestere.

Ishockey under
De 1. olympiske vinterleker
Olympiske vinterleker
Arrangement
ArrangørLIHG
Dato28. januar3. februar 1924
Lag i turneringen8
VertslandFrankrikes flagg Frankrike
VertsbyerChamonix
Plasseringer
Mester  Canada (2. tittel)
Andreplass  USA
Tredjeplass  Storbritannia
Fjerdeplass Sverige
Turneringsstatistikk
Kamper16
Mål310  (19.38 i snitt)
Tilskuere24 177  (1 511 i snitt)
ToppscorerCanadas flagg Harry Watson (CAN)
(45/46 poeng)[a]
Navigasjon
Forrige 1920 1928 Neste
Ishockey under
Vinter-OL 1924
Ishockey Olympiske ringer
Turnering
Menn
Tropper
Menn
Forrige 1920 1928 Neste

Canada, representert av klubben Toronto Granites, gikk ubeseiret gjennom turneringen og viste med en målforskjell på 110–3 tidenes overlegenhet av et lag i OL-sammenheng. Laget forsvarte OL- og VM-gullet i ishockey etter å ha knust Tsjekkoslovakia 30–0, Sverige 22–0, Sveits 33–0 og Storbritannia 19–2.[7] I deres mest jevnspilte kamp slo de USA 6–1 i kampen om gullmedaljene. Canadas Harry Watson scoret 36 mål og noterte seg for 45 målpoeng på fem kamper, og innehar dermed rekorden for flest mål og poeng av en spiller i en OL- eller VM-turnering.[a][8] USA vant igjen OL- og VM-sølv mens Storbritannia vant bronse.[9][10][11]

Medaljer rediger

  Ishockey under Vinter-OL 1924 – Chamonix  
 Nr.  Land    Gull       Sølv    Bronse Totalt
1.   Canada (CAN) 1 0 0 1
2.   USA (USA) 0 1 0 1
3.   Storbritannia (GBR) 0 0 1 1
Totalt 1 1 1 3
Medaljevinnere
 
     
  Canada (CAN)
Jack Cameron
Ernie Collett
Albert McCaffery
Harold McMunn
Duncan Munro
Beattie Ramsay
Cyril Slater
Reginald Smith
Harry Watson
  USA (USA)
Clarence John Abel
Herbert Drury
Alphonse Lacroix
John Langley
John Lyons
Justin McCarthy
Willard Rice
Irving Small
Frank Synott
  Storbritannia (GBR)
William Anderson
Lorne Carr-Harris
Colin Carruthers
Eric Carruthers
Guy Clarkson
Ross Cuthbert
Geoffrey Holmes
Hamilton Jukes
Edward Pitblado
Blaine Sexton

Arena rediger

  Chamonix
Ishockey under Vinter-OL 1924 (Frankrike)
Stade Olympique de Chamonix
Åpnet: 1923
 

Deltakende lag rediger

Åtte lag deltok i turneringen, med Storbritannia som debutant i OL-sammenheng. Østerrike hadde opprinnelig tilmeldt seg turneringen og hadde sendt et lag, men trakk seg fra turneringen i siste øyeblikk.[12]

Antall plasser Deltakende lag
Deltakende lag 8   Belgia
  Canada
  Frankrike
  Storbritannia
  Sveits
  Sverige
  Tsjekkoslovakia
  USA
Tilmeldt men deltok ikke 1   Østerrike
I alt 8

Turneringsformat rediger

Ved den første olympiske ishockeyturneringen i 1920 hadde LIHG benyttet seg av Bergvall-systemet, som hadde blitt godt mottatt innen turneringen. I løpet av turneringen ble Bergvall-systemet kritisert for å være urettferdig overfor enkelte av lagene. Formatet ble derfor avskaffet og LIHG innførte i stedet et turneringsformat bestående av en to-delt round robin. Lagene ville innledningsvist bli inndelt i to grupper, hvor de to beste i hver gruppe avanserte til en medaljerunde. Disse fire lagene ville spille en ny round robin om medaljene. Resultater mellom lag fra samme innledende gruppe ble overført til mellomrunden, slik at disse lagene ikke skulle spille mot hverandre på nytt. Dette formatet ville forbli uendret inntil Vinter-OL 1992, da den siste round robin-runden ble erstattet med et sluttspillsformat med utslagsrunder.[4][13]

I gruppespillet var spilletiden på tre perioder à 15 minutter, mens i medaljerunden var spilletiden på tre perioder à 20 minutter. Lagene fikk to poeng for seier, ett poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort og ingen poeng ved tap.[4]

Dommere rediger

Dommerne under turneringen ble nominert av representanter fra de delakende lagene. De utvalgte dommerne var derfor enten spillere, trenere eller funksjonærer.[14]

Dommere
  Belgia Paul Loicq
  Canada W. A. Hewitt
Dunc Munro
Beattie Ramsay
  Frankrike Robert Lacroix
Alfred de Rauch
  Storbritannia Guy Clarkson
  USA Herb Drury
Alphonse Lacroix
Frank Synott

Tropper rediger

 
Vinnerlaget fra Canada, representert av Toronto Granites.
 
Det franske laget som deltok i OL-turneringen.

Alle åtte lag sendte lag med amatørspillere, hvorav sju sendte blandede lag med spillere fra forskjellige amatørklubber. Totalt deltok 82 spillere i turneringen, med et ukjent antall reserver. Som ved den forrige OL-turneringen besluttet Canadian Amateur Hockey Association (CAHA) at årets Allan Cup-vinner skulle representere landet ved OL.[15][16] Toronto Granites slo University of Saskatchewan i finaleserien og ble dermed Canadas representant i turneringen. Granites bestod av tidligere soldater som hadde tjenestegjort under første verdenskrig og hadde siden sin debut i Ontario Hockey Association i 1919/20-sesongen vist seg å være praktisk talt uslåelige. De vant John Ross Robertson Cup i 1920, 1922 og 1923 foruten å være Allan Cup-mestere.[15]

W. A. Hewitt ble igjen valgt til å overse landslagets finanser under turneringen og hadde fullmakt fra CAHA til å utnevne erstatningsspillere etter behov.[17][18] Hewitt valgte Harold McMunn (Winnipeg Maroons) and Cyril Slater (Montreal Victorias) som erstattere da fire Granites-spillere (Hughey Fox, Don Jeffrey, Jack Aggett og Eddie Rodden) ikke fikk mulighet til å delta i OL.[19]

Tsjekkoslovakia stilte med et svakere lag enn tidligere på grunn av splittelse i Tsjekkoslovakias hockeyforbund (Československý svaz hokejový, ČSSH). I desember 1923 brøt en gruppe ledet av Karel Hartmann fra AC Sparta Praha ut og dannet Tsjekkoslovakias forbund for canadisk hockey (Československá asociace kanadského hokeje, ČSAKH). Stridighetene mellom ČSSH og ČSAKH påvirket nomineringen av landslaget til OL-turneringen da klubbene tilknyttet ČSAKH (blant dem Sparta Praha) ble boikottet av Tsjekkoslovakias olympiske komité. Den eneste spilleren tilknyttet ČSAKH som ble nominert til troppen var Sparta Prahas Josef Maleček etter ordre fra Tsjekkoslovakias forsvarsdepartement på bakgrunn av hans militære bakgrunn. Dette betød at troppen måtte ty til mange aldrende spillere og dermed hadde den eldste gjennomsnittsalderen i turneringen med 31 år og fem måneder.[20]

Referat rediger

 
Gruppespillskampen mellom USA og Frankrike i gruppe B den 28. januar 1924.

Alle kampene ble spilt utendørs på isflate av naturis med europeiske mål, noe som var fremmed for de canadiske spillerne som var vant til å spille innendørs på kunstis og en mindre bane. Vantene var så lave at canadierne ikke kunne bruke dem til deres sedvanlige spillestil med taklinger og pasninger. Isforholdene var også så dårlige til tider at canadierne ikke fikk akklimatisert og treningsøkter innen turneringen.[21]

I gruppe A gikk canadierne gjennom den første runden praktisk talt uten å møte motstand. De beseiret Tsjekkoslovakia 30–0, Sverige 22–0 og Sveits 33–0.[21][22] I kampen mot sveitserne gjorde Harry Watson seg særlig bemerket ved å score hele tretten mål. Canadiernes dominans var så stor at målvakten Jack Cameron hadde problemer med å bevare motivasjonen og konsentrasjonen i kampene. Legenden sier at han ofte skøytet bort til vantet for å snakke med unge kvinner på tribunen. Cameron benektet senere hardnakket ryktene men fortalte at han hadde blant annet snakket med den da 11-årige kunstskøyteløperen Sonja Henie, som satt på tribunen og heiet på canadierne.[21] Andreplassen i gruppen gikk til Sverige, som først beseiret Sveits 9–0 før de slo et svakere tsjekkoslovakisk lag på overbevisende vis 9–3. Svenskene sikret dermed den siste sluttspillsplassen i gruppen på bekostning av Tsjekkoslovakia, som i sin siste kamp reddet æren ved å beseire sveitserne 11–2.[22]

 
Medaljerundekampen mellom Canada og Storbritannia, 1. februar 1924.

Over i gruppe B fant USA også en enkel vei til medaljerunden, og slo Belgia, Frankrike og Storbritannia med en samlet score på 52–0. OL-debutant Storbritannia kapret den siste plassen etter overbevisende seiere over Frankrike og Belgia, men viste seg for svake mot den amerikanske overmakten, som vant 11–0. I en jevnspilt kamp mot Belgia unngikk de franske vertene sisteplassen i gruppen og vant 7–5 ledet an av kaptein Alfred De Rauchs tre mål.

I medaljerunden åpnet Canada med en 19–2–seier over Storbritannia mens amerikanerne banket svenskene 20–0. Britene ble imidlertid det første laget klarte å score et mål mot Canada i OL. Dermed var det lagt opp til en gruppefinale mellom USA og Canada om gull. I OL-turneringens mest jevnspilte kamp beseiret Storbritannia Sverige 4–3 og tok bronsen.[22]

En kontrovers oppstod mellom Canada og USA da W. A. Hewitt og William Haddock, som var general manager for de respektive lagene, nektet det offisielle forslaget om å velge finaledommeren gjennom en trekning av navn fra en hatt. Begge fryktet at kampen ville bli dømt av en uerfaren dommer og forhandlingene endte med at canadierne foreslo Belgias Paul Loicq mens amerikanerne valgte Frankrikes Robert Lacroix. Hewitt protesterte da han hentydet til at Lacroix kunne være i familie med den amerikanske målvakten Alphonse Lacroix. Partene avgjorde krangelen ved å slå mynt og kron, og Loicq ble dermed valgt til kampens dommer.[23]

 
Finalen mellom Canada og USA den 3. februar 1924.

USA fikk retten til å velge banehalvdel da Loicq bestemte at den eldste kapteinen skulle få førsteretten. USAs kaptein Irv Small valgte vestsiden noe som betød at canadierne i første og tredje periode skulle spille mot solen. Kampen ble ytterligere forsinket da kapteinene diskuterte med dommeren over hans fortolkning av body-checking (kroppstakling).[23]

Det var dårlig stemning mellom Canada og USA innen finalen, delvist skapt av Watsons kommentarer tidligere om at Canada ville vinne kampen 10–0 eller 12–0. Kampen skulle bli en fysisk affære. Allerede to minutter etter første dropp hadde Watson blitt tacklet så han blødde fra nesen, mens Willard Rice måtte senere forlate kampen etter å ha blitt slått av en kølle. Ved slutten av kampen var amerikanerne utslitte og gispet etter pusten, mens canadierne gikk seirende ut takket være spillet til deres stjernetrio bestående av Watson, Hooley Smith og Bert McCaffrey. Watson scoret tre av Canadas mål i en overbevisende 6–1-seier.[8][22]

Første runde rediger

Gruppe A rediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Canada 3 3 0 0 85 0 +85 6 Avansement til medaljerunden
2   Sverige 3 2 0 1 18 25 −7 4
3   Tsjekkoslovakia 3 1 0 2 14 41 −27 2
4   Sveits 3 0 0 3 2 53 −51 0
Kilde: Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018. s. 159–160. 


28. januar 1924
10:30
Sverige  9–0
(3–0, 3–0, 3–0)
  SveitsStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 176
28. januar 1924
15:00
Canada  30–0
(8–0, 14–0, 8–0)
  TsjekkoslovakiaStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 738

29. januar 1924
15:00
Canada  22–0
(5–0, 7–0, 10–0)
  SverigeStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 638

30. januar 1924
09:30
Canada  33–0
(8–0, 11–0, 14–0)
  SveitsStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 258

31. januar 1924
14:30
Sverige  9–3
(5–1, 1–1, 3–1)
  TsjekkoslovakiaStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 532

1. februar 1924
09:30
Sveits  2–11
(0–4, 2–3, 0–4)
  TsjekkoslovakiaStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 960

Gruppe B rediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   USA 3 3 0 0 52 0 +52 6 Avansement til medaljerunden
2   Storbritannia 3 2 0 1 34 16 +18 4
3   Frankrike 3 1 0 2 9 42 −33 2
4   Belgia 3 0 0 3 8 45 −37 0
Kilde: Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018. s. 159–160. 


28. januar 1924
13:30
Belgia  0–19
(0–9, 0–6, 0–4)
  USAStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 738

29. januar 1924
10:30
Frankrike  2–15
(1–5, 1–3, 0–7)
  StorbritanniaStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 307

30. januar 1924
10:45
Belgia  3–19
(1–8, 1–6, 1–5)
  StorbritanniaStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 258
30. januar 1924
14:30
USA  22–0
(12–0, 1–0, 9–0)
  FrankrikeStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 414

31. januar 1924
09:30
USA  11–0
(6–0, 2–0, 3–0)
  StorbritanniaStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 247
31. januar 1924
10:45
Belgia  5–7
(3–3, 1–3, 1–1)
  FrankrikeStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 247

Medaljerunde rediger

De to best rangerte lagene fra hver gruppe i første runde avanserte til medaljerunden. Resultater mellom lag fra samme innledende gruppe ble overført til mellomrunden (Canada–Sverige og USA–Storbritannia), slik at disse lagene ikke skulle spille mot hverandre på nytt.

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Resultat
1   Canada 3 3 0 0 47 3 +44 6 Gull
2   USA 3 2 0 1 32 6 +26 4 Sølv
3   Storbritannia 3 1 0 2 6 33 −27 2 Bronse
4   Sverige 3 0 0 3 3 46 −43 0
Kilde: Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018. s. 159–160. 


1. februar 1924
13:30
Canada  19–2
(6–2, 6–0, 7–0)
  StorbritanniaStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 499
1. februar 1924
14:45
USA  20–0
(5–0, 7–0, 8–0)
  SverigeStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 499

2. februar 1924
14:30
  Storbritannia  4–3
(0–1, 2–2, 2–0)
  SverigeStade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 1 386

3. februar 1924
14:30
  Canada  6–1
(2–1, 3–0, 1–0)
  USA  Stade Olympique, Chamonix
Tilskuere: 3 280

Sluttplassering rediger

Turneringens sluttplassering:

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Sluttplassering
    Canada 5 5 0 0 110 3 +107 10 Gull
    USA 5 4 0 1 73 6 +67 8 Sølv
    Storbritannia 5 3 0 2 40 38 +2 6 Bronse
4   Sverige 5 2 0 3 21 49 −28 4
5   Tsjekkoslovakia 3 1 0 2 14 41 −27 2
5   Frankrike (H) 3 1 0 2 9 42 −33 2
7   Belgia 3 0 0 3 8 45 −37 0
7   Sveits 3 0 0 3 2 53 −51 0
Kilde: Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018. s. 159–160. 
(H) Vert

 
Olympiske mestere 1924
 
Canada
(representert av Toronto Granites)
2. tittel

Spillere: Jack Cameron, Ernie CollettDunc Munro, Beattie RamsayAlbert McCaffery, Harold McMunn, Cyril Slater, Reginald Smith, Harry Watson.
Trener: Frank Rankin.


Statistikk rediger

Statistikk mangler på assist og utvisningsminutter da dette ikke ble regelmessig notert på den tiden.

Toppscorere rediger

# Utøver KS M A P PIM POS
1   Harry Watson (CAN) 5 36 9 45[a] 2 L
2   Bert McCaffrey (CAN) 5 20 7 27 0 L
3   Herbert Drury (USA) 5 22 3 25 0 L
4   Reginald «Hooley» Smith (CAN) 5 18 7 25 4 L
5   Dunc Munro (CAN) 5 16 2 18 2 B
6   Clarence «Taffy» Abel (USA) 5 15 0 15 8 B

Kilde: Andrew Podnieks (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998. s. 22. ,
Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018. s. 493–606. ,
Hockeyarchives.info, Hockeyarchives.info, Ice-Hockey-Stat.com og Olympedia.org.

Se også rediger

Noter rediger

Type numrering
  1. ^ a b c d Statistikk er mangelfull og ukomplett. Blant annet er det usikkerhet i antall registrerte assist og utvisningsminutter. Dessuten er det usikkerhet vedørende 8–0-målet i kampen mellom Canada og Tsjekkoslovakia, som ble scoret så raskt at statistikeren ikke så målscoreren. Han kunne dermed ikke kreditere målet på en spesifikk spiller.[1] Enkelte kilder har angitt Watson som målscorer.[2][3] Hvis målet krediteres Watson står han registrert med 37 mål og 46 poeng.

Referanser rediger

  1. ^ Andrew Podnieks (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998. Toronto, ON: Doubleday Canada Limited. s. 20. 
  2. ^ Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF. Bolton, ON: Fenn Publishing. s. 18. 
  3. ^ «Ice Hockey, Men – Group A, Match #2» (engelsk). Olympedia.com. Besøkt 7. februar 2023. 
  4. ^ a b c Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. s. 159–160. 
  5. ^ Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF (engelsk). Bolton, ON: Fenn Publishing. 
  6. ^ Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  7. ^ Andrew Podnieks (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998. Toronto, ON: Doubleday Canada Limited. s. 15–22. 
  8. ^ a b «Story #53: Harry Watson Scores At Will in Olympics» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 6. februar 2023. 
  9. ^ Podnieks, Nordmark, red. (2017): s. 159
  10. ^ Szemberg, Podnieks, red. (2007): s. 14–18
  11. ^ Müller (2005): s. 14
  12. ^ «Épreuve N° 140. Hockey sur Glace» i «Rapport Officiel. Les Jex de la VIIIe Olympiade Paris 1924» (PDF) (fransk). Comité Olympique Français. s. 704. Arkivert fra originalen (PDF) . 
  13. ^ Kenth Hansen (1996). «The Birth of Swedish Ice Hockey: Antwerp 1920» (PDF). Citius, altius, fortius: the ISOH journal. 4 (2): s. 24–25. 
  14. ^ Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. s. 665–681. 
  15. ^ a b Andrew Podnieks (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998. Toronto, ON: Doubleday Canada Limited. s. 12. 
  16. ^ «J. H. Crocker Is Olympic Head». The Winnipeg Tribune. 24. oktober 1923. s. 13.   
  17. ^ «Billy Hewitt Again In Charge of Hockey Team; Granites Sail January 11». The Brandon Sun. 17. oktober 1923. s. 4.   
  18. ^ «Bar Commercial Teams From Race For Allan Cup». Lethbridge Herald. 5. desember 1923. s. 6.   
  19. ^ Rodden, Mike (13. september 1966). «Sports Highways». The Kingston Whig-Standard. s. 9.   
  20. ^ Karel Gut, Jaroslav Prchal (2008). 100 let českého hokeje. AS press. 
  21. ^ a b c Andrew Podnieks (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998. Toronto, ON: Doubleday Canada Limited. s. 15. 
  22. ^ a b c d Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF. s. 17. 
  23. ^ a b Andrew Podnieks (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998. Toronto, ON: Doubleday Canada Limited. s. 16. 

Litteratur rediger

  • Pavel Bárta (2007). Velké okamžiky ledního hokeje (tsjekkisk). Flétna. 
  • Karel Gut, Jaroslav Prchal (2008). 100 let českého hokeje (tsjekkisk). AS press. 
  • Kenth Hansen (1996). «The Birth of Swedish Ice Hockey: Antwerp 1920» (PDF). Citius, Altius, Fortius: The ISOH Journal (engelsk). 4 (2): 5–27. 
  • Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  • Andrew Podnieks (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998 (engelsk). Toronto, ON: Doubleday Canada Limited. 
  • Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. 
  • Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF (engelsk). Bolton, ON: Fenn Publishing. 

Eksterne lenker rediger