Ishockey under Sommer-OL 1920

Ishockeyturneringen under Sommer-OL 1920 ble spilt i Antwerpen i perioden til 29. april 1920 og ble arrangert av Det internasjonale ishockeyforbundet (LIHG, i dag IIHF). Turneringen var den første olympiske ishockeyturneringen. I 1982 vedtok IIHF også å anerkjenne turneringen som det første verdensmesterskapet i ishockey.[1][2][3][4]

Ishockey under Sommer-OL 1920
Ice hockey pictogram.svgDe olympiske vinterleker
Arrangement
ArrangørLIHG
Dato11.29. april 1920
Lag i turneringen7
VertslandBelgia Belgia
VertsbyerAntwerpen
Plasseringer
Mester Gold medal.svgCanada Canada (1. tittel)
Andreplass Silver medal.svgUSA USA
Tredjeplass Bronze medal.svg Tsjekkoslovakia
Fjerdeplass Sverige
Kamper
Kamper10
Mål99  (9.9 i snitt)
Tilskuere6 946  (695 i snitt)
ToppscorerUSA Anthony Conroy
(15 poeng)
Navigasjon
Chamonix 1924 Neste
Ishockey under
Sommer-OL 1920
Ishockey Olympiske ringer
Turnering
Menn
Tropper
Menn
1924 Forrige

Turneringen ble spilt etter Bergvall-systemet. Canada, representert av klubben Winnipeg Falcons, ble de første olympiske mestere og verdensmestere i ishockey etter at de beseiret i gullmedaljekampen. USA vant OL- og VM-sølv etter å ha slått i sølvmedaljekampen mens Tsjekkoslovakia vant bronse.[5][6][7][8]

MedaljerRediger

  Ishockey under Sommer-OL 1920 – Antwerpenn  
 Nr.  Land    Gull       Sølv    Bronse Totalt
1.   Canada (CAN) 1 0 0 1
2.   USA (USA) 0 1 0 1
3.   Tsjekkoslovakia (TCH) 0 0 1 1
Totalt 1 1 1 3
Medaljevinnere
 
     
  Canada (CAN)
Robert Benson
Walter Byron
Frank Fredrickson
Chris Fridfinnson
Magnus Goodman
Haldor Halderson
Konrad Johannesson
  USA (USA)
Raymond Bonney
Anthony Conroy
Herbert Drury
Edward Fitzgerald
George Geran
Frank Goheen
Joseph McCormick
Lawrence McCormick
Frank Synott
Leon Tuck
Cyril Weidenborner
  Tsjekkoslovakia (TCH)
Karel Hartmann
Vilém Loos
Jan Palouš
Jan Peka
Karel Pešek
Josef Šroubek
Otakar Vindyš
Karel Wälzer

BakgrunnRediger

Omkring århundreskiftet spredte ishockey seg raskt på det europeiske kontinentet og i 1908 ble Det internasjonale ishockeyforbundet (Ligue Internationale de Hockey sur Glace, LIHG) grunnlagt av Storbritannia, Sveits, Frankrike, Böhmen (som ble erstattet av Tsjekkoslovakia i 1920) og Belgia. Bandy hadde raskt blitt fullstendig erstattet av ishockey på kontinentet og mellom 1909 og 1914 ble det avholdt flere europamesterskaper. I årene før første verdenskrig hadde interessen for sporten vokst så stor at det på Den internasjonale olympiske komités (IOC) 6. kongress i Paris fra 15.–23. juni 1914 ble besluttet å tilføye ishockey som en valgfri idretter som OL-arrangører kunne inkludere på programmet.[9]

Det var to grunner til at ishockey ble introdusert på det olympiske programmet i 1920. Kunstløp hadde allerede blitt introdusert på det olympiske programmet ved OL i 1908 i London. Under forberedelsene til OL gikk eieren av kunstisbanen Palais de Glace i Antwerpen kun med til å åpne banen for kunstløp hvis ishockey ble inkludert i OL-programmet. Det var dyrt å drive kunstisbanen og derfor insisterte eierne på nok et inntektsbringende arrangement.[10] Samtidig klarte IOC å sikre seg deltakelsen av minst fem europeiske nasjoner (Belgia, Frankrike, Sveits, Sverige og Tsjekkoslovakia), og hvis Canada deltok ville ishockey bli inkludert i programmet.[11][12] Det var tidskrevende å få løst disse to forholdene, og derfor var det først den 11. januar 1920 at IOC offentliggjorde at de ville inkludere ishockey på programmet.[12]

Turneringen ble organisert av en belgisk komité bestående av greve Philippe de Lannoy som president og Paul Loicq (senere IIHF-president) and Paul Goeminne som medlemmer av komitéen.[13]

ArenaerRediger

  Antwerpen
Palais de Glace d'Anvers
Åpnet: 1910
 

DeltakernasjonerRediger

IOC hadde klart å sikre seg deltakelsen av fem europeiske nasjoner (Belgia, Frankrike, Sveits, Sverige samt nyopprettede Tsjekkoslovakia) samt de nordamerikanske stormaktene Canada og USA). Tyskland og Østerrike var utestengt fra OL på grunn av deres rolle under første verdenskrig.[12] Det var dessuten spekulasjoner om deltakelse av blant andre Norge og Danmark som i likhet med Sverige spilte bandy på den tiden.[14]

Antall plasser Deltakernasjoner
Tilmeldte lag 7   Belgia
  Canada
  Frankrike
  Sveits
  Sverige
  Tsjekkoslovakia
  USA
I alt 7

TurneringsformatRediger

Det var uvisst innen turneringen hvilke regler som ville bli anvendt. I årene innen første verdenskrig hadde bandy blitt passert av ishockey i popularitet på det europeiske fastlandet men sporten hadde ikke ennå blitt introdusert til Skandinavia. Ishockey ble introdusert først i Sverige vinteren 1920. Mens de europeiske landene fortsatt var i gang med overgangen fra bandy til ishockey, og ishockeyens utvikling hadde stått stille som følge av krigen, hadde utvikling av spillereglene fortsatt i Canada. Den seneste regelendringen fra 1920 var at antallet spillere på hvert lag hadde blitt redusert fra syv til seks (roveren hadde blitt fjernet) mens kamplengden hadde blit satt til tre perioder av 20 minutters effektiv spilletid. Ettersom at LIHG bare hadde de gamle reglene tilgjengelige ble turneringen spilt med de gamle reglene.[13]

En kamp besto av to omganger av 20 minutter. Ved uavgjort etter ordinær tid ble det spilt to perioder av 5 minutters overtidsspill inntil det forelå en avgjørelse. Lagene besto av sju spillere: en venstre ving, en senter, en høyre ving, en «rover» (en spiller uten fast posisjon på isen som kunne bevege seg fritt), to backspillere og en målvakt. Det var ingen utskiftere, så hvis en spiller ble skadet og ikke kunne fortsette skulle motstanderlaget ta en spiller ut så lagene hadde like mange spillere på isen.[13]

Turneringen ble spilt etter Bergvall-systemet. Første runde var et utslagsspill for å avgjøre gullmedaljevinneren og bestående av kvartfinaler, semifinaler og en gullmedaljekamp. I andre runde fikk kvart- og semifinalistene som hadde tapt til gullvinnerne fikk heretter en ny sjanse til å spille mot tapende finalist om sølvmedaljene. Lagene som hadde tapt mot sølvvinnerne møtes heretter i en tredje runde for å avgjøre bronsemedaljevinneren. I teorien skulle dette systemet sørge for en rettferdig fordeling av medaljene og forhindre at det nest beste og tredje bestet laget ikke ble slått ut av turneringen i første kamp.[13] I stedet medførte bruken av Bergvall-systemet til omfattende diskusjoner både under og etter turneringen.[15]

Turneringen skulle spilles på en bane med størrelsen 56 x 18 meter. Andre var at det ikke var tillatt på passe pucken fremover, kun til siden eller bakover. Dessuten skulle målvaktene stå opp og kunne derfor ikke spille pucken hvis man lå ned eller knelte. Målvaktene skulle derfor blokkere skuddene stående og bruke spaken til å fjerne pucken.[13]

TrekningRediger

Trekningen for første runde ble foretatt den 22. april i klubbhuset til Royal Yachtclub de Belgique. Frankrike ble tildelt en bye (walkover) i kvartfinalen og gikk dermed direkte til semifinalen. Det ble ansett som en selvfølge at laget som hadde nådd lengst i første og andre runde (altså hadde spilt flest kamper) ville få en bye i den etterfølgende turneringen. Arrangørene hadde imidlertid ikke tatt stilling til dette, og spørsmålet om trekning for andre og tredje runde ble et hett diskusjonsemne senere i turneringen.[13]

DommereRediger

Dommerne under turneringen ble nominert av representanter fra de delakende lagene. De utvalgte dommerne var derfor enten spillere eller trenere.[13][16]

Dommere
  Belgia Paul Loicq
  Canada Frank Fredrickson
Ernie Garon
W. A. Hewitt
  Frankrike Alfred de Rauch
  Sveits Max Sillig
  USA Raoul Le Mat
Joseph McCormick

LagoppsettRediger

 
Det canadiske landslaget, representert av Winnipeg Falcons, ombord RMS «Grampian» på vei fra Dover mot Antwerpen for å delta i OL-turneringen.

De syv deltakende lag hadde forskjellige nomineringsprosesser. De etablerte europeiske ishockeynasjonene Sveits, Frankrike, Belgia og Tsjekkoslovakia kunne nominere lag som hadde erfaring med ishockey, men som spilleteknisk ikke var på samme nivå som nordamerikanerne.[17]

I Canada ble det besluttet at årets Allan Cup-vinner skulle representere landet ved OL. Winnipeg Falcons vant troféet etter at University of Toronto ble slått i et dobbelmøte i Toronto med sifrene 8–3 og 3–2 og ble dermed valgt til å representere Canada.[18] Toronto lå over 3 000 km øst for Winnipeg, og da laget skulle reise med båten «SS Melita» fra Saint John, New Brunswick fem dager senere, hadde spillerne ikke mulighet til å returnere til Winnipeg eller å informere sine familier om at de skulle delta i OL. Det canadiske laget seilte fra Canada den 3. april og ankom Liverpool i Storbritannia en uke senere. Deretter seilet de fra Dover til Ostend og ankom Antwerpen den 14. april, hvor ble vel mottatt av både belgierne og de britiske soldatene utstasjonert i landet.[19][20] Omkostningene for reisen ble estimert til å være 10 000 canadiske dollar (CAD), en enorm sum som ble innsamlet fra inntektene av Allan Cup og donasjoner fra provinsregjeringen i Manitoba (2 000 CAD) og bystyret i Winnipeg (500 CAD).[20]

I USA startet forberedelsene i januar og det ble opprinnelig besluttet at en utslagsserie skulle avholdes hvor vinnerlaget skulle representere USA i OL. Når det var bare to lag igjen, Boston og Pittsburgh, ble avgjørelsen endret til at man utvalgte et all-star-lag. Videre ble det antatt at utelukkende å bruke amerikanske spillere ikke ville være nok mot canadierne, så fem naturaliserte canadiere som spilte for amerikanske klubber ble også valgt. Canadierne protesterte mot dette og mente det ikke var rettferdig å la canadiere spille for det amerikanske laget, men Belgias avviste protesten og konkluderte at de var spilleberettigede.[21][19] Det amerikanske laget seilet fra New York med «SS Finlandia» den 7. april og ankom Antwerpen til et entusiastisk belgisk oppmøte den 19. april, dagen før turneringen opprinnelig skulle starte. For å gi amerikanerne tid til å akklimatisere seg ble åpningsdagen flyttet til den 23. april.[19] Laget skulle opprinnelig ha blitt ledet av Pittsburg ACs trener Roy D. Schooley, men tre dager før avreise måtte han melde avbud da hans kone plutselig ble syk. I stedet ble formannen for United States Figure Skating Association, Cornelius Fellowes, bedt om å overta trenerrollen.[19]

I Sverige var det bandy som var den dominerende vinterlagsporten og ishockey hadde først blitt introdusert vinteren 1919/20. Bandy var underordnet Svenska Bollspelsförbundet (i dag Svenska Fotbollförbundet) og det var også forbundet som i januar 1920 gikk med til å sende et ishockeylag til OL. Treningen begynte 2. februar 1920 og fortsatte inntil Sveriges Olympiska Kommitté nominerte det endelige laguttaket i slutningen av mars 1920.[22] Laget var bygget opp om de tre stjernespillerne Nils «Nisse» Molander, David Säfwenberg og Hans Georgii, som til daglig spilte ishockey i Tyskland. Georgii, som spilte for Berliner Schlittschuhclub og var utvalgt til å være kaptein på det svenske laget, ble imidlertid syk og måtte melde forfall. Det svenske laget reiste med tredjeklassestog via Trelleborg og Sassnitz til Berlin hvor de møtte opp med stjernespillerne Nils «Nisse» Molander og David Säfwenberg, som til daglig spilte ishockey i Tyskland. Etter en lang og vanskelig reise gjennom Tyskland, som var preget av politisk kaos som følge av Kappkuppet, nådde endelig Antwerpen om kvelden den 10. april.[23]

Böhmens landslaget, som var forgjengeren til Tsjekkoslovakia, var i årene innen første verdenskrig en av de europeiske ishockeystormaktene og en av grunnleggerne av LIHG i 1908 og hadde vunnet EM-gull i 1911 og 1914 og EM-sølv i 1913. Det tsjekkoslovakiske laget var optimistiske men kom uforberedt da den milde vinteren hadde gjort det vanskelig å forberede seg tilstrekkelig for turneringen. Laget hadde bare hatt anledning til å trene og avholde det tsjekkoslovakiske mesterskapet på tre dager i Štrbské Pleso i Tatrafjellene.[24] Tsjekkoslovakia ankom dessuten Antwerpen uten to av deres beste målscorere. Jaroslav Jirkovský og Jaroslav Jarkovský hadde begge vært stjerner på det böhmiske landslaget før krigen og hadde stått for 33 av 53 mål på fire EM-turneringer. Jirkovský hadde vært krigsfange og kom ikke hjem fra Sibir før på slutten av året. Dessuten brakk deres førstemålvakt Karel Wälzer tommelen på trening og kunne først spille i bronsekampen mot Sverige.[25][26]

ReferatRediger

GullmedaljerundenRediger

 
Det sveitsiske landslaget som deltok i OL 1920.

Åpningskampen stod mellom Sverige, som spilte sin første ishockeylandskamp noensinne, og hjemmefavorittene Belgia. Belgierne forventet å vinne kampen og så seg selv som det beste ishockeylandslaget i Europa og en sikker vinner av bronsemedaljene, kun slått av de nordamerikanske lagene. I de første fem minuttene av kampen presset belgierne hardt, men svenskenes målvakt Seth Howander spilte rolig og sikkert. Da svenskenes nervøsitet hadde lagt seg begynte spillet å endre seg i svensk favør. Det første svenske angrepet var en kombinasjon mellom Molander, Einar «Linkan» Lindqvist og Erik Burman, og kort tid etter scoret svenskene sitt første landslagsmål noensinne da Burman kapret pucken fra en belgisk forsvarsspiller, rundet målet og skjøt fra to meters avstand forbi målvakten. Like etterpå stod «Fransman» Johansson-Brandius foran mål og satte enkelt inn 2–0. Etter at Lindqvist forlot utvisningsboksen noen minutter senere rundet han målet og passerte pucken til Burman, som satte inn 3–0. 4–0-målet var kampens mest spektakulære, da Burman stormet frem langs vantet, sendte pucken videre til Lindqvist, som scoret fra spiss vinkel. 5–0 ble scoret av Burman etter en assist av Lindqvist mens kampen ble mere fysisk og preget av utvisninger på begge lag. Andre periode startet med Lindqvist i utvisningsboksen, men svenskene fortsatte å score mål. «Fransman» Johansson-Brandius scoret til 6–0 etter en pasning fra Molander, som hadde driblet seg gjennom det belgiske forsvaret. Molander selv scoret til 7–0 etter et nytt dribleangrep, som han avsluttet med å lure François Vergult i det belgiske målet. Belgierne ønsket ivrig et trøstemål og hadde noen fine angrep, men de klarte ikke å komme seg forbi Howander i det svenske målet. I stedet satte Lindqvist inn 8–0 i siste spilleminutt. Canadas lagkaptein, Frank Fredrickson, gratulerte svenskene med seieren og kommenterte: «well done, but it was not ice hockey!»[27]

I kvartfinalen mellom USA og Sveits var alle overbevist om at amerikanerne ville slå sveitserne lett, noe som viste seg også å være tilfelle. Da USA ledet 13–0 i første periode hadde amerikanerne scoret i snitt ett mål i minuttet, og fire ganger var det mindre enn 10 sekunder mellom målene. Amerikanerne saktet heretter farten, men på tross av dette fortsatte amerikanerne deres eksposive dominans. I en episode hadde amerikanerne to mann utvist og sveitserne presset på, men allikevel klarte Edward Fitzgerald å erobre pucken, kontre og score i undertall. Kampen endte til sist 29–0. Bestemann for amerikanerne var Anthony Conroy med åtte mål, Joseph McCormick med sju mål, Herb Drury med seks mål og flere solodriblinger og Moose Goheen med flere flotte angrep og seks mål.[28]

Canadierne viste samme dominans som amerikanerne, men spilte mere avslappet. Samtidig var det tsjekkoslovakiske teknisk bedre med bedre skøyte- og kølleteknikk. Hvor amerikanerne fokuserte på deres individuelle ferdigheter fokuserte canadierne på godt lagspill og et raskt og presist pasningsspill. Canadierne spilte også disiplinert og pådro seg ingen utvisninger. Canadiernes taktikk var dra tsjekkerne inn i canadiernes sone for så å utføre farlige to-mannskontringer. Kampen endte 15–0, ført an av Haldor Haldersons syv mål og kaptein Frank Fredricksons fire mål. Canadiernes tekniske overlegenhet ble raskt beundret av de europeiske spillerne, som begynte å studere og lære av nordamerikanerne.[28]

Den første semifinalen ble spilt mellom Sverige og Frankrike, som hadde fått en «bye» i kvartfinalen. Det svenske laget begynte kampen i et veldig lavt tempo, og spillerne gjorde alt de kunne bunngå kroppskontakt, ettersom at trener Raoul Le Mat hadde bedt spillerne om å ta det med ro og ikke spille grovt. Den canadiske dommeren, Ernie Garon, som også var den franske landslagstreneren, hadde sett Sveriges forrige kamp og sa tydelig fra at han ikke ville tillate så grovt spill. På tross av dette la svenskene umiddelbart press på franskmennene. Svenskene hadde mange skudd, men på grunn av «Jacques» Gaittets gode målvaktsspill og et tett fransk forsvar klarte ikke svenskene å komme i ledelsen. Sverige scoret ikke før på slutten av første periode, da franskmennene ble slitne. «Stor-Klas» Svensson la inn til Burman, som ved hjelp av et kjapt skudd satte inn 1–0. «Stor-Klas» selv kunne deretter øke den svenske ledelsen til 2–0 ett minutt senere. I andre periode hadde svenskene fått ordre om ikke å holde tilbake for mye, og kampbildet liknet på første periode med svensk press uten resultat og tett fransk forsvar. Først da franskmennene ble slitne i slutten av perioden satte Molander inn til 3–0 etter å ha driblet seg gjennom det franske forsvaret. «Knatten» Lundell gjorde grovarbeidet på 4–0-målet før Lindqvist satte inn pucken fra spiss vinkel.[29]

Semifinalen mellom Canada og USA var ikke bare den første landskampen mellom de to nabolandene men ble også beskrevet av både fans, de europeiske spillerne og reportere som den moralske finalen i turneringen. Foran utsolgte tribuner overgikk de tilstedeværende journalistene hverandre i lyriske beskrivelser av det de hadde vært vitne til. Hvor de europeiske lagenes spill fortsatt var preget av spillestilen i bandy ble det nordamerikanske spillet beundret for dets elegante pasningsspill og tempo.[30] Den franske dommeren, Alfred de Rauch, var ikke vant til den røffe spillestilen til nordamerikanerne og hadde problemer med å henge med. Amerikanerne baserte deres spill på individuelle ferdigheter. Mesteparten av tiden var det Drury eller Conroy som prøvde å bryte gjennom det canadiske forsvaret. Canadierne hadde det beste lagspillet, som i det lange løp viste seg å være avgjørende. Første periode var jevn og målløs takket være utmerket målvaktsspill fra både Wally Byron og Ray Bonney. I andre omgang gikk tempoet i kampen opp raskere, og en utvisning på Canadas kaptein, Frederickson, ga amerikanerne en åpning hvor høyrevingen Joseph McCormick hadde mest held i å komme seg gjennom forsvaret. Men canadierne tok over initiativet i kampen takket være effektiv backchecking som tvang amerikanerne å skyte fra lang avstand. I stedet begynte den canadiske løperrekken å dominere ved hjelp av gode finter, godt støttet av roveren Woodman. Halvveis inn i andre periode fikk Frank Frederickson klart å drible pucken over hele banen og skøt på mål. Skuddet hans ble reddet av Byron, men Frederickson lyktes i å få returen bak målvakten og sette inn 1–0-målet. Amerikanerne fortsatte å presse og Joe McCormick hadde en god sjanse, men bommet. Kort tid etter ble han og Frederickson sendt til utvisningsboksen med fem minutter hver. Etter en utmerket kombinasjon av Goodman og Halderson sendte de pucken gikk til backen Johanneson, som ble hardt tacklet av en amerikaner. Mens han falt lyktes han med et svingskudd å score til 2–0. Canadierne spilte et hardt, raskt og sikkert forsvarsspill som forhindret amerikanerne i å komme til farlige målsjanser, så 2–0 ble sluttresultatet.[30]

Alle, selv svenskene, forventet at Canada skulle vinne finalen, og svenskene hadde derfor omrokkert oppstillingen for å spare «Knatten» Lundell (skadet tå) og Molander til de viktigere kampene om sølv- og bronsemedaljene. Lundell ble erstattet av Wille Arve, «Stor-Klas» erstattet Molander, Lindqvist startet som back og Mattsson, som var på laget for første gang, spilte senter. Canada hadde erstattet roveren Woodman med Chris Fridfinnson. Svenskene valgte tross dette å ikke å defensivt for å holde scoringen nede men satset i stedet å en offensiv taktikk for å gå i angrepe så snart de så en mulighet til det. Canadierne dominerte kampen og ledet 3–0 etter fem og et halv minutt, men svenskene fikk kontroll over spillet og kampen bølget frem og tilbake de neste ti minuttene. Etter knapt seksten minutter gikk svenskene til angrep og Svensson skjøt fra 10 meters avstand. Pucken rørte så vidt en canadisk spillers ben, men dette var nok til å endre puckens retning slik at målvakten ikke rakk å posisjonere seg. Svenskene scoret dermed det eneste målet canadierne slapp inn i løpet av turneringen.Canada gjengjeldte umiddelbart etter da de to sekunder etter dropp satte inn 4–1. Etter pause lå svenskene under med hederlige 5–1, og som mot amerikanerne økte Canada tempoet i andre periode. Noen minutter ut i perioden ble den canadiske backen Johanneson skadet og måtte forlate isen. Ifølge reglene måtte Sverige også fjerne én spiller, og valget falt på Mattson. Med mere plass på isen og med kun seks spillere på hvert lag dominerte Canada kampen i ennå større grad til tross for den fine innsatsen til den svenske målvakten Howander. Midt i andre periode begynte spillet å bli grovere, men etter en enkelt utvisning på canadierne avtok intensiteten i spillet. Kampen endte 12–1 og Canada vant dermed det første OL-gullet i ishockey. Fredrickson ledet an med syv mål og én assist. Svenskene anså sluttresultatet som en suksess, og etter kampen fikk svenskene mye påskjønnelse fra både Canada og USA.[31]

SølvmedaljerundenRediger

 
Det amerikanske landslaget som deltok i OL 1920.

I sølvmedaljerunden ble det endte trekningen med at Sverige skulle møte USA i semifinalen mens Tsjekkoslovakia fikk en bye til sølvmedaljekampen. Dermed skulle svenskene for andre kveld på rad spille en kveldskamp. Lundell var tilbake på laget, mens Molander, som fortsatt ikke var frisk, ble igjen erstattet av Wille Arwe. Et par innbyttere spilte for USA. Cy Weidenborner hadde erstattet Bonney som målvakt, og «Red» Synott var kaptein i stedet for Joe McCormick. Svenskenes trener Le Mat hadde gitt spillerne ordre om å spille rolig og prøve å unngå å bli skadet eller utslitt da han fokuserte på de kommende kampene om bronsemedaljene. Sveriges taktikk var rent defensiv, bare to menn skulle angripe og backene ble bedt om å dumpe pucken i amerikanernes sone og forbli i en defensiv posisjon. Men taktikken viste seg ikke særlig vellykket i første periode. Til tross for et par svenske angrep som ble avsluttet med skudd på mål tok amerikanerne fullstendig over og scoret fem mål før pause, blant dem tre mål på avstand av backen Gerry Geran. Etter pause hadde svenskene fått lov til å spille mere offensivt og «Knatten» Lundell ble gjort til rover, i stedet for Arwe. Kampbildet ble jevnere, og det ble vanskeligere for amerikanerne å dominere kampen. Sverige hadde mange gode angrep mens spillet ble grovere som resulterte i flere utvisninger. Amerikanerne klarte bare å score to ganger i andre periode og kampen endte 7–0. Turneringens toppscorer Herb Drury satte inn kampens to siste mål men ble skadet i slutningen av kampen.[32]

I sølvmedaljekampen var begge McCormick-brødrene tilbake i oppstillingen mens Drury var ute. Tsjekkoslovakia, som hadde spilt veldig defensivt mot Canada i sin eneste kamp, observerte at Sverige hadde klart seg bedre mot USA da de oppga sin rent defensive taktikk og spilte mere offensivt. Tsjekkerne spilte derfor veldig offensivt, hardt og hensynsløst, noe som irriterte amerikanerne. Den belgiske dommeren Paul Loicq klarte ikke å følge med og kampbildet ble røffere ut over andre periode. Men avstanden mellom amerikanerne, som hadde spilt ishockey på regelmessig basis siden sesongstart fire måneder før og tsjekkerne, som kun hadde trent i tre dager på grunn av mangel på is, var for stor. Amerikanerne vant sølvmedaljekampen 16–0 etter å ha scoret sju ganger i første periode og ni i andre. Fem av målene ble scoret av debutanten Larry McCormick. Selv om at tsjekkerne hadde vunnet to europamesterskap og ett sølv innen krigen fremsto de ikke som favoritter til å vinne bronsemedaljene.[33]

BronsemedaljerundenRediger

 
Det tsjekkoslovakiske landslaget som deltok i OL 1920.

For å fullføre turneringen før medaljeseremonien ble det bestemt at Sverige skulle spille mot Sveits i den første kampen i bronseturneringen, samme dag som at Tsjekkoslovakia spilte mot USA om sølvmedaljene. Sverige måtte dermed spille sin fjerde kamp på fire dager, og mange av de svenske spillerne var slitne etter å ha spilt så mange kamper. Dermed spilte verken Erik Burman, «Stor-Klas» Svensson eller målvakt Seth Howander. David Säfwenberg og «Abbe» Jansson debuterte på laget, da Sverige ønsket å ha et så friskt lag som mulig til den avgjørende kampen om bronsen. I første periode kom sveitserne under hardt press men scoringen uteble. Dette skyldtes godt sveitsisk målvaktsspill og at svenskene presset på for hardt og det dermed var en menneskelig mur foran det sveitsiske målet. Etter en målløs første periode endret svenskene taktikk og presset ikke på så hardt. Spillet åpnet seg, og etter hvert som de sveitsiske spillerne ble slitne, begynte Sverige å score. Säfwenberg satte inn 1–0 med et langskudd fra høyrekanten. «Fransman» Johansson-Brandius økte ledelsen til 2–0 på en retur etter et skudd Wille Arwe. Arwe selv scoret 3–0. Säfwenberg skøytet opp langs høyre siden av banen, og én meter foran mål passerte han pucken til Arwe som skjøt på direkten. Kampen endte 4–0 og Sverige avanserte til den avgjørende kampen om bronsemedaljene.[34]

Kampen om bronsemedaljene skulle vise seg å være avgjort allerede etter tre minutters spill. Den tsjekkoslovakiske kapteinen Josef Šroubek skøytet langs venstre side av banen og skjøt fra lang avstand. «Knatten» Lundell forsøkte å stoppe pucken med hånden, men klarte bare å røre den slik at den endret retning. Howander i mål ble overrasket og klarte ikke å nå pucken i tide med foten, og dermed gled den inn i mål. Tsjekkerne hadde nok en farlig situasjon foran det svenske målet før svenskene tok over initiativet. På tross av svensk dominans (de vant skuddstatistikken 16-2 i første periode og 32-0 i andre) forsvarte tsjekkerne seg kraftig og vant kampen 1–0 og tok dermed bronsemedaljene.[35][36]

Diskusjon av turneringsformatet og regelendringerRediger

Bergvall-systemet hadde blitt godt mottatt innen turneringen men ved begynnelsen av andre runde, hvor Tsjekkoslovakia fikk en bye på bekostning av Sverige (som hadde spilt flere kamper), begynte tvilen om systemet å sette inn. I tredje runde fikk tsjekkerne igjen en bye i stedet for svenskene, en avgjørelse ble tatt av arrangørene for å fullføre turneringen til tiden. Resultatet av dette var at det svenske laget ble fratatt en dag med veltrengt hvile, særlig med tanke på antallet av sene kveldskamper de hadde måttet spille. Etter svenskenes tap mot Tsjekkoslovakia ble Bergvall-systemet nå ansett som værende urettferdig. Formatet ble avskaffet og erstattet av en to-delt round robin ved Vinter-OL 1924.[15]

Ved LIHGs åttende årskongress den 26. april 1920 ble Canada, Sverige og USA tatt opp som medlemmer av forbundet mens krigsdeltakerne Tyskland og Østerrike ble ekskludert etter ønske av Belgia. LIHG bestemte også å arrangere et verdens- og europamesterskap i det påfølgende år med Sverige som vertsnasjon. Canada så vel som USA lovet å sende lag, men det endte med at kun Tsjekkoslovkia og Sverige deltok. Dermed ble mesterskapene klassifisert til å være europeisk. Videre besluttet LIHG seg for en større revisjon av ishockeyreglene. De canadiske reglene, hvor hvert skulle bestå av seks spillere med to innbyttere, ble vedtatt uten endring. Spilletiden ble fastslått til å være tre perioder av 20 minutter for verdensmesterskap, og to perioder av 20 minutter for andre kamper. Det ble også bestemt at kamper fremadrettet skulle bli dømt av to dommere i stedet for én.[15]

Første runde (premier prix)Rediger

UtslagstablåRediger

 
KvartfinalerSemifinalerGullmedaljekamp
 
          
 
23. april 1920
 
 
  Sverige8
 
25. april 1920
 
  Belgia0
 
  Sverige4
 
 
  Frankrike0
 
 
26. april 1920
 
 
  Canada   12
 
24. april 1920
 
  Sverige1
 
  USA29
 
25. april 1920
 
  Sveits0
 
  Canada2
 
24. april 1920
 
  USA0
 
  Canada15
 
 
  Tsjekkoslovakia0
 

KvartfinalerRediger

23. april 1920
21:30
Sverige  8 – 0
(5–0, 3–0)
  BelgiaPalais de Glace d'Anvers, Antwerpen
24. april 1920
17:00
USA  29 – 0
(15–0, 14–0)
  SveitsPalais de Glace d'Anvers, Antwerpen
24. april 1920
21:30
Canada  15 – 0
(7–0, 8–0)
  TsjekkoslovakiaPalais de Glace d'Anvers, Antwerpen

SemifinalerRediger

25. april 1920
17:00
Sverige  4 – 0
(2–0, 2–0)
  FrankrikePalais de Glace d'Anvers, Antwerpen
25. april 1920
21:00
Canada  2 – 0
(0–0, 2–0)
  USAPalais de Glace d'Anvers, Antwerpen

GullmedaljekampRediger

26. april 1920
22:00
  Canada  12 – 1
(5–1, 7–0)
  SverigePalais de Glace d'Anvers, Antwerpen

Dermed ble Canada olympiske mestre og verdensmestre i ishockey.

Andre runde (second prix)Rediger

Turneringen fortsatte deretter med spill om sølvmedaljene. De tre lagene som hadde tapt mot gullvinnerne fra Canada, deltok: Tsjekkoslovakia, USA og Sverige. Da dette var tre lag, gikk Tsjekkoslovakia direkte til finalerunden og den andre «semifinalen» mellom USA og Sverige.

UtslagstablåRediger

 
SemifinaleSølvmedaljekamp
 
      
 
April 27
 
 
  USA7
 
April 28
 
  Sverige0
 
  USA  16
 
 
  Tsjekkoslovakia0
 
 
 
 

SemifinaleRediger

27. april 1920
22:00
USA  7 – 0
(5–0, 2–0)
  SverigePalais de Glace d'Anvers, Antwerpen

SølvmedaljekampRediger

28. april 1920
22:00
  USA  16 – 0
(7–0, 9–0)
  TsjekkoslovakiaPalais de Glace d'Anvers, Antwerpen

USA var dermed sølvmedaljevinnere i OL og VM.

Tredje runde (troisième prix)Rediger

Turneringen gikk videre med kamper om bronsemedaljene. De lagene som hadde tapt mot sølvvinneren USA; Sveits, Sverige og Tsjekkoslovakia deltok. Tsjekkoslovakia gikk direkte til kampen om bronsemedaljene, mens Sverige og Sveits møttes i en «semifinale».

UtslagstablåRediger

 
SemifinaleBronsemedaljekamp
 
      
 
28. april 1920
 
 
  Sverige4
 
29. april 1920
 
  Sveits0
 
  Tsjekkoslovakia  1
 
 
  Sverige0
 
 
 
 

SemifinaleRediger

28. april 1920
23:30
Sverige  4 – 0
(0–0, 4–0)
  SveitsPalais de Glace d'Anvers, Antwerpen

BronsemedaljekampRediger

29. april 1920
23:00
  Tsjekkoslovakia  1 – 0
(1–0, 0–0)
  SverigePalais de Glace d'Anvers, Antwerpen

SluttplasseringRediger

Turneringens sluttplassering:

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Sluttplassering
1   Canada 3 3 0 0 29 1 +28 6 Gull
2   USA 4 3 0 1 52 2 +50 6 Sølv
3   Tsjekkoslovakia 3 1 0 2 1 31 −30 2 Bronse
4   Sverige 6 3 0 3 17 20 −3 6
5   Sveits 2 0 0 2 0 33 −33 0
5   Frankrike 1 0 0 1 0 4 −4 0
5   Belgia (H) 1 0 0 1 0 8 −8 0
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2017): s. 159.
(H) Vert

 
Olympiske mestre 2022
 
Canada
(representert av Winnipeg Falcons)
1. tittel

Spillere: Walter ByronRobert Benson, Konrad JohannessonAllan WoodmanFrank Fredrickson, Chris Fridfinnson, Magnus Goodman, Haldor Halderson.
Trener: Guðmundur «Gordon» Sigurjónsson.

StatistikkRediger

ToppscorereRediger

# Utøver KS M A P PIM POS
1   Anthony Conroy (USA) 4 15 0 15 2 L
2   Frank Fredrickson (CAN) 3 12 1 13 7 L
3   Joseph McCormick (USA) 3 10 0 10 5 L
4   Haldor Halderson (CAN) 3 9 1 10 0 L
5   Moose Goheen (USA) 4 9 1 10 2 R
6   Lawrence McCormick (USA) 1 6 0 6 0 L
  Herb Drury (USA) 3 6 0 6 5 L
8   Erik Burman (SWE) 5 4 1 5 0 L
9   Einar Lindqvist (SWE) 6 3 2 5 6 B
  Magnus Goodman (CAN) 3 3 2 5 0 L

Kilde: Ice-Hockey-Stat.com

ReferanserRediger

  1. ^ Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. 
  2. ^ Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF (engelsk). Bolton, ON: Fenn Publishing. 
  3. ^ Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  4. ^ «Story #21: Ice hockey debuts at the Olympics» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 4. november 2021. 
  5. ^ Podnieks, Nordmark, red. (2017): s. 159
  6. ^ Szemberg, Podnieks, red. (2007): s. 14–18
  7. ^ Müller (2005): s. 14
  8. ^ Kenth Hansen (1996). «The Birth of Swedish Ice Hockey: Antwerp 1920» (PDF). Citius, altius, fortius: the ISOH journal (engelsk). 4 (2): s. 5–27. 
  9. ^ «IOC Congress #6» (engelsk). Olympedia.org. Besøkt 4. november 2021. 
  10. ^ Bruce Berglund, red. (2020). The Fastest Game in the World: Hockey and the Globalization of Sports (engelsk). Oakland, CA: University of California Press. s. 50. 
  11. ^ Szemberg, Podnieks, red. (2007): s. 12
  12. ^ a b c Andrew Podnieks (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998 (engelsk). Toronto, ON: Doubleday Canada Limited. s. 3. 
  13. ^ a b c d e f g Hansen (1996): s. 12.
  14. ^ «Five Countries in Hockey Olympiad – Norway, Sweden, U. S., Canada, and possibly Denmark, to try conclusions at Antwerp». Free Press Evening Bulletin, Winnipeg. 23. mars 1920. 
  15. ^ a b c Hansen (1996): s. 24–25.
  16. ^ Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2007): s. 665–681.
  17. ^ Hansen (1996): s. 6.
  18. ^ Hansen (1996): s. 11.
  19. ^ a b c d Hansen (1996): s. 10–11.
  20. ^ a b Podnieks (1997): s. 2–3.
  21. ^ Podnieks (1997): s. 5.
  22. ^ Hansen (1996): s. 6–10.
  23. ^ Hansen (1996): 9.
  24. ^ «Championnat de Tchécoslovaquie 1919/20» (fransk). Passionhockey.com. Besøkt 9. november 2021. 
  25. ^ Szemberg, Podnieks, red. (2007): s. 14–15
  26. ^ Pavel Bárta (24. april 2020). «První střet s Kanadou přesně před 100 lety: jaké byly okolnosti výprasku 0:15» (tsjekkisk). iSport.Blesk.cz. Besøkt 9. november 2021. 
  27. ^ Hansen (1996): s. 13–14.
  28. ^ a b Hansen (1996): s. 14–15.
  29. ^ Hansen (1996): s. 16–17.
  30. ^ a b Hansen (1996): s. 17–18.
  31. ^ Hansen (1996): s. 19–20.
  32. ^ Hansen (1996): s. 20–21.
  33. ^ Hansen (1996): s. 21.
  34. ^ Hansen (1996): s. 21–22.
  35. ^ Hansen (1996): s. 23–24.
  36. ^ Vojtěch Jurák (29. april 2020). «STALO SE 29. DUBNA: Hokejisté urvali první velkou medaili. Se skóre 1:31» (tsjekkisk). iDNES.cz. Besøkt 9. november 2021. 

LitteraturRediger

  • Pavel Bárta (2007). Velké okamžiky ledního hokeje (tsjekkisk). Flétna. 
  • Bruce Berglund, red. (2020). The Fastest Game in the World: Hockey and the Globalization of Sports (engelsk). Oakland, CA: University of California Press. 
  • Karel Gut, Jaroslav Prchal (2008). 100 let českého hokeje (tsjekkisk). AS press. 
  • Karel Gut, Václav Pacina (1986). Malá encyklopedie ledního hokeje (tsjekkisk). Olympia. 
  • Kenth Hansen (1996). «The Birth of Swedish Ice Hockey: Antwerp 1920» (PDF). Citius, altius, fortius: the ISOH journal (engelsk). 4 (2): 5–27. 
  • Miloslav Jenšík (2001). Kronika českého hokeje (tsjekkisk). Olympia. 
  • Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  • Andrew Podnieks (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998 (engelsk). Toronto, ON: Doubleday Canada Limited. 
  • Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. 
  • Karel Procházka (1982). Zimní olympijské hry (tsjekkisk). Olympia. 
  • Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF (engelsk). Bolton, ON: Fenn Publishing. 
  • Gustav Vlk, Karel Gut (1978). Zlatá kniha ledního hokeje (tsjekkisk). Olympia. 
  • František Vyhlídal, František Kříž (2005). Kronika mistrovství světa v ledním hokeji (tsjekkisk). Deus. 

Eksterne lenkerRediger